Annonse
00:00 - 01. desember 2017

Alternative nyheter fra kulturministeriet

Under et tvilsomt dekke av «maktspredning», ønsker kulturministeren å samle makten i egne korridorer.

Hvis ministerens mantra om «armlengdes avstand» betyr å skyve kulturfeltet fra seg, har Helleland lyktes godt, skriver billedkunstner Jan Freuchen. Her holder kulturminister Linda Hofstad Helleland (til venstre) mottakelse for norske kunstnere og artister, representert ved Eldbjørg Hemsing og Ragnhild Hemsing. Foto: Frode Hansen/VG/NTB scanpix Hansen, Frode/VG/NTB scanpix
Annonse

Kulturministeren ønsker å avslutte kunstnerorganisasjonenes mandat til å oppnevne kandidater til kunstnerstipendjuryene. I stedet skal kulturministeren selv oppnevne fem (!) personer som skal ha ansvar for skal velge medlemmer til de ulike 23 stipendkomiteer. Dette skal altså erstatte kunstnerorganisasjonenes 29 000 medlemmers demokratisk valgte representanter. Kulturministeren kaller dette «maktspredning».

Helleland slutter seg til et rent konspiratorisk debattinnlegg av Dag Hol (Aftenposten 17. 11) og ber oss lytte til «bestemor på Snapchat» for å vise kulturens vei fremover (Aftenbladet 23.11). Begge deler for å legitimere flyttingen av oppnevnelsesmakten til eget departement. Slik er kulturministeren i ferd med å lage en struktur som lett kan politiseres og misbrukes – enten av den sittende eller av en fremtidig regjering.

Hvis ministerens mantra om «armlengdes avstand» betyr å skyve kulturfeltet fra seg, har Helleland lyktes godt. Hun har gjennomgående lav tillit til kulturfeltet og viser liten interesse og forståelse for de fagfeltene som departementet hennes er satt til å forvalte. Stikk i strid med hennes påstander om maktspredning, aner man at hun bruker posisjonen sin til å vingeklippe kunstnernes hardt tilkjempede innflytelse over egne fagfelt – deres relative frihet fra partipolitiske føringer.

Det er skremmende å se hvor lett det er å ødelegge strukturer som det har tatt mange tiår å bygge opp.

Enten bedriver kulturministeren et dobbeltspill gjennom bevisst tåkelegging av de faktiske forholdene, eller så utviser hun dårlig dømmekraft når hun ikke forstår sammenhengen mellom tiltakene hun foreslår og de åpenbare konsekvensene av disse.

Det er skremmende å se hvor lett det er å ødelegge strukturer som det har tatt mange tiår å bygge opp. Denne manøveren er også det motsatte av den liberal-konservative ideologien som Helleland påstår å tilhøre, der viktige avgjørelser overføres fra staten til det enkelte individ. Snarere viser hun seg å fremme planmessig styring av kulturen, slik den sittende regjeringen ofte har kritisert sine forgjengere for å gjøre. Kan vi i fremtiden vente oss rene partiutnevnelser, i regjeringens forsøk på å pense kulturprodusentene over i ønskede spor?

Jeg har selv sittet i billedkunstnernes stipendjury, hvor det definitivt ikke er en enighetskultur som regjerer. Tvert imot møtte jeg et bredt utvalg av kunstnere med ulike interesser og kompetansefelt, som i sin tur ga intense, frustrerende, men likevel meningsfulle diskusjoner om tildelingene. Det er maktspredning i praksis.

Opposisjonspartiene må gjøre sitt for å forhindre det som skjer. Samtidig vil jeg appellere til de kulturkonservative i regjeringspartiene, som bør forstå at omstruktureringen gjør det motsatte av hva kulturministeren påstår: Den svekker det frie kunstfeltet og åpner for partipolitiske føringer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse