PR-nestor Hans Geelmyden skriver om politisk retorikk som om det handler om å selge bruktbiler – salg er salg, bil er bil, ferdig snakka. Når Geelmuyden forsøker å likestille Frps høyrepopulisme med populistiske trekk i andre partier, er det imidlertid ufarliggjørende på et nokså problematisk vis. At Senterpartiet drar litt på i retorikken mot Oslo-elitene, er ikke en reell belastning for noen i dette samfunnet. Frps polariserende retorikk, som i utstrakt grad fremmer fordommer og engstelse rettet mot minoriteter, får derimot konsekvenser for deres livsmuligheter på en helt annen måte. Frp har i alle år vært i bransjen for masseproduksjon av negative mentale bilder av mennesker med minoritetsbakgrunn, bilder som preger holdningene mange av dem møter i det daglige.
Geelmuyden bedriver historieforfalskning når han påstår at Frp ikke har «noen grumsete ideologisk historie».
Noe av det mest problematiske med Geelmuydens kronikk, er nettopp at han ikke reflekterer over hva som gjør retorikken til Sylvi Listhaug og flere av hennes partikolleger så effektiv. Et av de viktigste virkemidlene er at Frp fôrer engstelse. Dette er en enkel, men godt utprøvd metodikk som jeg har vondt for å se fortjener så mye ros. Man så en mer vulgær utgave av det under Donald Trumps valgkamp. Frp opererer reelt sett i samme terreng, hvor nesten alt de formidler om innvandrere og flyktninger har negativ karakter, med fokus på hvordan enten våre verdier eller vår fysiske trygghet er truet. Som Listhaug skrev på Facebook: «Stem trygt. Stem Frp!» Men er det virkelig «fare» vi primært bør forbinde med innvandrere og flyktninger?
Selv om det i hovedsak er riktig å klassifisere Frp som et høyrepopulistisk parti, er det også et faktum at retorikken deres ofte har mer radikale islett. Når en statsråd snakker om korstog, en annen om «no go-soner» og en tredje om islamisering, låner de fra mer ytterliggående kilder. Det virker imidlertid som om mange føler at det er noe litt eget med våre egne høyrepopulister, noe liksom mer harmløst. Det er ikke så alvorlig at justisministeren vår ser for seg nye korstog – så lenge det er vår høyrepopulistiske justisminister. Det er jo bare han Per-Willy.
På den positive siden er Frps politikk hakket mer moderat, tross alt. Frp holder ikke minst et tydelig prinsipielt skille mot krav man vil finne i andre partier i Europa om å forby både religiøse bøker og bygninger. Samtidig har de i mange år blant annet fremmet et ønske om å fengsle potensielt noen tusen mennesker på ubestemt tid, kun fordi de har fått avslag på asylsøknaden. Det trekker i motsatt retning igjen.
Med andre ord: Hvis man virkelig tror at KrF og Frp egentlig ikke er så ulike, har man ikke fulgt særlig godt med på noen av partiene. Hvis det er for tidkrevende å lese partiprogrammene, kan man bare ta den kjente «flyktningtesten»: Vil en syrisk krigsflyktning oppleve Frp og KrF som nokså like, eller snarere som motsatte ender av spekteret? Det er mulig de ser like ut for Geelmuyden, men det hadde nok endret seg den dagen hjemlandet hans sto i flammer.
Hvis man skal hvitvaske Frp, gjør man nok også klokt i å styre utenom Anders Lange, heller enn å fremstille ham som en hedersmann av de sjeldne. Geelmydens fremstilling blir desto snodigere bare et par uker etter at HL-senterets Terje Emberland avdekket at Lange allerede på 30-tallet gjorde seg bemerket som en uttalt – og nokså rabiat – antisemitt og rasist. Lange «talte voldsomt mot jødeinvasjonen og de farvede raser», og skjelte ut meningsmotstandere som «marxistiske jødesvin».
Geelmuyden bedriver også historieforfalskning når han påstår at Frp ikke har «noen grumsete ideologisk historie». Det er riktig at Frp ikke vokste ut av nynazistiske grupper, som Sverigedemokraterna. Deres ideologiske startsted var i stedet datidens mer borgerlige form for rasisme, nemlig innbitt støtte til apartheidsystemet i Sør-Afrika og Rhodesia, det vil si raseskille gjennomført med systematisk undertrykkelse og vold. Dette var sentralt både for Lange og andre i Anders Langes parti, som Erik Gjems-Onstad, på den tiden Carl I. Hagen ble med. Og nei, det er ikke historien det er viktigst å snakke om når det gjelder Frp. Selv skriver jeg dette under trussel om at Frp vil ta den økonomiske støtten vår hvis vi omtaler det historiske forsvaret for apartheid. Men historierevisjonisme bør aldri stå upåtalt.
Geelmuyden skriver om retorikk med et machiavellisk tilsnitt, hvor god retorikk simpelthen er den som fører til makt. Hva gjelder politiske og retoriske læremestere, foretrekker jeg Cicero. Der i gården handlet det mer om å fremme klokskap og dyd.