Annonse

Annonse

13:55 - 21. juli 2017

Stærk svarer Toje

Asle Toje er skuffet over at jeg kritiserte ham i omtalen av Raspails De helliges leir. Jeg er skuffet over at han har skrevet positivt om en bok hvor zombieflyktninger erobrer det hvite Vesten, og hvor det på hver side hamres inn at medfølelse med ikke-hvite mennesker er første skritt mot selvutslettelse.

Toje sier at han advarte mot innholdet i boka. Ja, deler av det. Jeg skrev at han holder rasismen på avstand. Jeg ville brukt en sterkere formulering hvis jeg hadde lest den engelske utgaven av omtalen hans, hvor han ikke etterlater tvil om at boka er rasistisk, noe han gjør i den norske.

Les også: Bjørn Stærk anmelder De helliges leir.

Les også: Asle Toje svarer på anmeldelsen.

Toje sier at han ikke anbefalte boka, og en femstjerners anbefaling er det ikke. Men den er full av positive vinklinger, og etterlater inntrykket av en hardtslående satire med interessante ideer om innvandringsliberalisme. Hvis dette er den mest kritiske omtalen Toje har skrevet av en bok, er det en dårlig omtale som han heller burde oppklare enn forsvare.

Også i andre artikler har Toje brukt De helliges leir som referanse for å forstå flyktningkrisen. Uten forbehold.

Toje kaller deler av boka forbløffende profetisk, og sammenligner Raspail med Orwell. Det eneste profetiske i boka er at mange flyktninger kommer til Europa med båt, og at noen europeere ser på dette som en invasjon. Alt annet er forskjellig. Motivasjonen til flyktningene. Reaksjonene til den europeiske eliten og folk flest.

Orwell skrev ikke 1984 som en spådom, men som en kommentar til sin tid. På samme måte tar Raspail oppgjør med trender i sin tid: Avkolonialisering, motstanden mot det hvite styret i Sør-Afrika og Rhodesia, adopsjon av ikke-hvite barn, ideen om at ikke-hvite kan bli europeere, og, viktigst av alt, ideen om at hvite bør møte ikke-hvite med barmhjertighet.

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig. Hvis man skal orke å grave ut noe fra en søppeldynge, burde det jo være noe verdifullt. Men Toje graver ut noe banalt: At det er dumt å være så innvandringsliberal at man vil utslette sin egen kultur, slik hippien han siterer fra første kapittel, ønsker.

La meg si dette så klart som mulig: Jeg vet at Toje ikke er rasist, men jeg mistenker at han ikke forstår rasisme.

Selvsagt er det dumt. Det interessante hos Raspail er hvor han mener denne selvforakten kommer fra: Sympatien med ikke-hvite mennesker. Det siste man burde kunne si om De helliges leir er at den er banal. Den er en finger i ansiktet på 1960- og 70-tallet. At Toje løfter frem den mest banale ideen i boka er en større fornærmelse mot Raspail enn noe jeg klarer å skrive om ham.

Toje sammenligner De helliges leir med Charlie Hebdo og Team America. Det er satire, og da skal man ikke ta det helt på alvor. Ja, og derfor forstår jeg at Raspail bruker vold og rasisme som et satirisk virkemiddel.

Nå skal man være ganske tøff for å nyte humoren i at bokas hvite helter jakter på ubevæpnete flyktninger de kan henrette, eller at en av de liberale godfjottene får kona si gjengvoldtatt. Man skal være ekstra tøff hvis man, i prat med en flyktning som kom til Norge via Middelhavet, forteller dem om den morsomme scenen i De helliges leir hvor alle flyktningene har en sexorgie på dekk, og ber ham overse hyllestene til kolonitid og apartheid og heller nyte bokas angrep på europeere som tar idealismen sin litt for langt.

Ja, tøff er kanskje feil ord. Noe i den retningen, iallfall.

Men all satire har et moralsk ståsted. Det er en moralsk sjanger. Mange av Charlie Hebdo-tegningene har brukt rasisme som virkemiddel, men fra et antirasistisk ståsted. Raspails ståsted er hvit makt. Man kan diskutere om det er riktig å bruke rasisme til et godt formål. Men det bør ikke være tvil om at det er galt å bruke rasisme til et ondt formål.

Man kan diskutere kunstnere som bruker mørke impulser på en tvetydig måte, eller som leverer mesterverk til tross for at de er avskyelige mennesker. Men De helliges leir er like tvetydig som en slegge.

Flere har også kritisert Toje for at han stiller den opp mot Frantz Fanon’s Jordens fordømte, som han mener er like rasistisk i motsatt retning. Jeg har ikke lest Fanon. Det får jeg gjøre. Men det skal mye til å være like rasistisk som De helliges leir. Det skal mye til å være halvparten så rasistisk som De helliges leir.

La meg si dette så klart som mulig: Jeg vet at Toje ikke er rasist, men jeg mistenker at han ikke forstår rasisme. Jeg vet at han avskyr identitære som går i Raspails fotspor, men jeg mistenker at han ikke forstår flyktningkrisen. Han er ikke en kyniker, men han er villig til å overse kynisme for å skåre et poeng mot innvandringsliberalere. Han har ikke begått en slags tankeforbrytelse, men han har lest dårlig om et tema han burde være sterk på.

Har det noe å si? Det finnes verre ting enn å lese dårlig. Men jeg har hatt respekt for Tojes tekster om innvandring. Den respekten er borte. Kanskje har det noe å gjøre med tiden vi lever i. Raspails beundrere sitter i Det hvite hus, reiser ut på Middelhavet for å fange opp flyktningbåter, og viser muskler i europeiske valg. Jeg har ikke tålmodighet med kløneri om noe så viktig, fra en som har fulgt temaet så lenge.

Annonse

Mer fra Debatt