«Man kan ikke drive bærekraftig påstås det, uten å rive det lave man har for å bygge adskillig høyere.»
ARKITEKTUR I takt med demonteringen og børsnoteringen av de nasjonale fellesgoder bygges den nå om til en maskin for den finansielle elite, så disse få fritt kan spekulere med de verdiene som før har tilhørt de mange. En slags økonomistisk funksjonalisme begrunnet med privatkapitalistiske argumenter, ofte kamuflert med retorikk rappet fra økologien.
Man kan ikke drive bærekraftig påstås det, uten å rive det lave man har for å bygge adskillig høyere. Man kan ikke drive bærekraftig, påstås det, uten å heve, helst til det tidoble, den altfor lave leie man tar. Man kan ikke drive bærekraftig, påstår man, uten å hive ut de leietagere som ikke er i stand til å betale den tidoble leie.
Man verken kan eller vil drive bærekraftig, gjentas det, uten å rive det gamle lave miljøfarlige rukkelet man har, og reise tårnhøye null-utslippshus, helst plusshus. Med tiggerfrie uterom (som på Tjuvholmen) påpasset i henhold til privatrettslige regler.
Ved Lilletorget på Vaterland verserer det nå planer om å rive det alt for lave og derfor ikke lenger lønnsomme Fellesforbundets hus (eid av Entra) og reise et slikt plusshus. Her kamuflerer man økonomiske motiver med utsøkt økologisk retorikk. Prosjektet heter Urban+, og den eneste reguleringsmessige begrensning for dette bygget er at det ikke skal være høyere enn Oslo Plaza (117 meter). Med en slik argumentasjon kan man faktisk rive halve byen og bygge nytt. Dog tviler jeg på at miljøgevinsten blir nevneverdig.
Bokhandelen Tronsmo i Kristian IVs gate tilhører også den børsnoterte eiendomsgiganten Entra. Nå foreslås Tronsmo-gården revet som en del av en ny kvartalsplan, et prosjekt som skal huse deler av universitetets juridiske fakultet i et veldig høyt (les: veldig miljøvennlig) hus og dermed kaste en av byens viktigste og mest vitale kulturinstitusjoner ut på det uregulerte private leiemarked.
I gamle Jacobs Kirke, der Kirkelig Kulturverksted har utviklet og drevet en av byens viktigste konsertarenaer i flere år, har nå eieren, Kirkelig Fellesråd, også blitt rammet av et Mammons foranskutte lyn. For her blir kulturgründer Erik Hillestad & Co forespeilet en tredobling av husleien.
Og bare vent, det kommer sikkert flere slike utspill, fra kommers og juss, som kulminerer med at små og store kulturgründere blir kastet ut av miljøer de møysommelig har slitt for å bygge opp, oftest på tross mer enn på grunn av støtte fra det offentlige. Tro meg, slik kommer flere og flere til å bli forrådt, av dem som ellers både ber for og hyller den frie skaperkraft og det private initiativ.
Jeg får nesten lyst til å spørre: Hva skal vi med flere studenter stablet oppå hverandre nedi Kristian Augusts gate, til fortrengsel for en urban og nasjonal kulturbærer som Tronsmo Bokhandel? Hva skal samfunnet egentlig med slike jurister, til annet enn å rive det fra hverandre? De som bekler teoritunge og stillesittende politijurist-posisjoner, eller hodejages til posisjoner i det lukrative og uregulerte leie- og eiendomsmarked med særlig øye for de sterkes lov og rett. Ikke er de nevneverdig tynget, verken av sunt bondevett eller sunt byvett. Så hva skal vi med dem? Og alle de servile arkitektene som bukker og skraper for dem?
Og de såkalte siviløkonomene som klekkes ut fra NHH og BI? Hva skal vi med dem? For flere av dem hadde yrkestittelen krigsøkonomer passet bedre. De som ut fra sitt birkebeinerbarske investorvirke som felleskapsavviklere i skjønn samforstand med forretningsadvokatene ikke ser ut til å ha gjennomgått stort mer enn et helgeseminar om samfunnsansvar og etikk i løpet av hele studietiden.
Og politikerne? Hvor er de? Vel, la oss gi dem en siste sjanse, det er jo våre folkevalgte, de vi til nå har trodd skal forsvare og finansiere de gode fellesrommene i byen vår. Men la oss ikke lenger kaste stemmene våre bort på dem som aldri skjønner tegningen før det er tjue år for sent. De som ikke er i stand til å se byen for bare by, som også er blinde for verdien av særlig vellykkede bruksendringer, som for eksempel den av gamle Jacobs Kirke, og som totalt overser det tilsynelatende lite prangende, men kulturlivsnødvendige, som nettopp den sosiale arkitektur som Tronsmo Bokhandel representerer.
Men hva med de mest iøynefallende, det gamle, vakre og storveise, som har stått her i generasjoner, former gitt av helt spesifikke funksjoner, fellesmarkørene for selve vår nasjonale identitet, satt i bymessig kontekst: våre egentlige signalbygg som Nasjonalgalleriet og Diechmanske bibliotek?
Arkitekturen som ikke nødvendigvis skal rives, men som foreslås tømt og rømt. Kulturelt arvegods som av de samme politikere også forsømmes, for lettere å kunne makulere det som et slags resirkulerbart tomgods. Pent brukte kommunale kulturbygg kan da stappes i blå pose, og pent brukte statlige kulturbygg i blågrønn pose. Veien fra politiker til pøbel er kort, selv for den såkalt miljøbevisste.
Og se opp for nye kull av pent skreddersydde menn og kvinner. De som i det ene øyeblikket smiler så samfunnsøkonomisk og velutdannet som bare vampyrer med munnen igjen kan, men som i det neste ikke nøler med å sette tennene i nok et privat, halvprivat eller offentlig offer, med den hensikt å ta ut det fulle økonomiske potensialet av alt som er mulig å suge raske penger ut av, for så å klekke nye markedsstrategier. Ikke planer. Nei Gud og Mammon og den Hellige Ånd Ayn Rand forby! Å legge femårsplaner er jo stalinisme.
Da heller la byen blotte sin hals for de subversive strategier, de som alt står i kø bak neste sving, de som bare venter på byggeløyve, de som bare forventer å få innfridd alle sine søknader om dispensasjoner, og gis retten, i lovens navn, til å sette sin grådige grabb i nok et lite stykke Norge, i det Oslo vi elsket en gang.
Torgeir Rebolledo Pedersen
Forfatter og arkitekt