«En må huske at denne verden har vært ute en vinternatt før, så å si.»
KRITIKK I Bernhard Ellefsens anmeldelse av Margaret Atwoods siste roman Maddaddam (Morgenbladet 17. april) siterer han Lydia Davis: «Jeg tror faktisk vi nærmer oss verdens ende,» skal hun ha sagt. Og Ellefsen følger opp med å hevde at hun dermed uttrykker «…noe de fleste av oss på en eller annen måte er i ferd med å innse, at vår klima- og miljøødelagte verden står overfor en forandring til det ugjenkjennelige.» For Davis fører det hele til at hennes tekster «… fylles av en særegen og kanskje sorgtung verdsettelse av skjønnheten i de truede omgivelsene.»
Det høres ikke bra ut. Verdens ende. Står det virkelig så ille til? Nei, det gjør jo ikke det. Ikke misforstå, hvis man skal tro FNs klimapanel og forskere flest (og det skal man jo), vil temperaturen fortsette å øke, polisen fortsette å smelte, havet fortsette å stige – med alle komplikasjoner det medfører: Mer ekstremvær, endrede havstrømmer, ørkenspredning, arter vil dø ut, og så videre.
At veldig mange mennesker vil lide og også dø som en direkte følge av klimaendringer, fremstår ikke som usannsynlig. Men verdens undergang? Neppe. En må huske at denne verden har vært ute en vinternatt før, så å si: For 65 millioner år siden, for eksempel, traff en gedigen asteroide jordkloden med voldsom kraft, og klimaendringene som fulgte utryddet dinosaurene. Dinosaurene!
Etter dette har istider kommet og gått, kontinenter forflyttet seg, men verden har bestått: i menneskenes tidsalder har jordskjelv, tsunamier og orkaner, for ikke å snakke om kriger og folkemord, skapt voldsomme katastrofer for de impliserte. Det er også bare noen få hundre år siden svartedauden tok livet av omkring 60 prosent av Europas befolkning. Men verden besto. Og det vil den høyst sannsynlig fortsette å gjøre – enda noen hundre millioner år.
I dette perspektivet er de menneskeskapte klimaendringene, med all mulig respekt for menneskenes potensielle ødeleggelseskraft, nærmest for business as usual å regne. Det er et alvorlig problem, og vi bør absolutt gjøre alt som står i vår makt for å forsøke å stagge den globale oppvarmingen. Men verdens ende er det ikke. At vi allerede nå har å gjøre med noe som kan kalles «vår klima- og miljøødelagte verden», slik Ellefsen ordlegger seg, er rett og slett effektmakeri som en ikke vil finne dekning for i FNs klimapanels rapporter.
Men at Lydia Davis føler det som om verdens ende nærmer seg, er ikke rart i det hele tatt: hun er jo ingen ungdom lenger. Hun skal rett og slett snart dø, bli til intet for aldri å gjenoppstå. For henne er verdens ende vitterlig nær. Den er faktisk rett rundt hjørnet. Og slik er det for oss alle; jeg er tredve år yngre enn henne, men føler det likedan: Jeg fylles absolutt av «en særegen og kanskje sorgtung verdsettelse av skjønnheten» i mine omgivelser i vissheten om den grufulle skjebne som venter meg. Rett rundt hjørnet.
Og det er jo dette som er livets håpløse, men like fullt styrende premiss, som skaper vår eksistensielle angst, vår følelse av at verdens ende er nær, men også definerer våre handlinger. Uansett hvordan vi forsøker å vri og vende på det (og det gjør vi!) er det nå en gang slik at verden for hver enkelt av oss kun eksisterer gjennom vårt eget forhold til den – og det forholdet skal opphøre. Dermed burde dette faktum, enkeltmenneskets nærhet til endetiden, også være litteraturens ledende premiss: jeg makter nemlig ikke å tro på at det er den globale oppvarmingen som fremkaller Davis’ (eller Ellefsens) endetidsfølelse, og jeg tror dermed heller ikke at det er et fruktbart utgangspunkt for hverken god litteratur eller presis diagnostisering av klodens tilstand.
Øystein Rovde
Statsbyråkrat, Oslo