Annonse
03:41 - 16. januar 2015

Tjønnelands «frie studier»

Annonse
«Slike utrykk egner seg kanskje i demonstrasjonstog, men ikke som analytisk verktøy.»

HUMANIORA

I en kritisk artikkel om rapporten Hva skal vi med humaniora? i Morgenbladet 5. desember skriver Eivind Tjønneland: «‘Krisen’ i humaniora består ifølge [rapporten] i at mange studenter ikke får «adekvate» jobber etter endt utdanning. Men [rapporten] mangler et konsept om frie studier. Hva betyr det at studentene ikke får relevant arbeid når den utdanningen de har tatt ikke er noen yrkesutdanning? Dette metodeproblemet feier [rapporten] fullstendig under teppet.»

Distinksjonen mellom «frie studier» og «yrkesutdanning» har lenge vært sentral i humanioradebatten, men måten Tjønneland formulerer seg på viser at han selv ikke har forstått problemstillingen. Han avslører dessuten at han ikke kan ha lest rapporten særlig nøye. I rapportens kapittel om humanistisk utdanning (som undertegnede har skrevet) er nemlig endringene i humanistisk utdanning fra 1950- og 1960-årenes lektorskole til 1980- og 1990-tallets forskningsorienterte generalistutdanning beskrevet og drøftet, med særlig henblikk på endringene i utdanningens forhold til arbeidslivet.

Uttrykket «frie studier» brukes ikke i denne drøftelsen, ettersom det i norsk utdanningspolitisk kontekst har forfalt til et slagord som kan bety en hel rekke ting: «fri» adgang, «frie» kombinasjoner av kurs, «fri» relasjon til arbeidslivet, samt (i mer overført betydning) en målsetting om «frigjøring» for den enkelte student og/eller å utgjøre et «fristed» i det moderne samfunnet.

Slike utrykk egner seg kanskje i demonstrasjonstog, men ikke som analytisk verktøy. I rapporten brukes derfor det mer nøkterne begrepet «forskningsorientert generalistutdanning». Begrepet har den fordel (framfor Tjønnelands «frie studier») at det ikke tryller bort humanioras problemer, men åpner for sammenligning med andre utdanninger som deler de grunnleggende trekkene begrepet peker på. Realfaglig og samfunnsvitenskapelig utdanning er også forskningsorienterte generalistutdanninger – i hvert fall slik disse undervises ved universitetene. Derfor er det interessant at ingen av disse har hatt så store utfordringer som humanistisk utdanning de siste 30 årene.

Om dette heter det i rapporten: «Begge sistnevnte fagfelt hadde [på 1980-tallet] etablert en relativt avklart arbeidsmarkedssituasjon for sine kandidater, og dessuten et omforent samfunnsoppdrag for forskningen sin, knyttet til henholdsvis teknologiutvikling og organisering av velferdsstaten. Humaniora, slik det nå hadde utviklet seg, manglet begge deler.» På disse punktene har det etter mitt syn ikke skjedd vesentlige endringer for humaniora siden 1980-årene. Det er også derfor vi har nøyaktig den samme debatten gående i dag.

Når det gjelder «metodeproblemet» som Tjønneland mener rapporten «feier … fullstendig under teppet», er det ikke vanskeligere enn at definisjonen av «irrelevant arbeid» finnes i NIFUs kandidatundersøkelse 2011, som rapporten siterer. Her heter det at kategorien «irrelevant arbeid» «omfatter sysselsatte som mener at høyere utdanning er helt uten betydning for arbeidet, og at innholdet i utdanningen passer dårlig med arbeidsoppgavene». Det er altså helt misvisende når Tjønneland hevder at humaniora-rapporten konstruerer en «krise» ved hjelp av en smal definisjon av arbeidslivsrelevans og et dogme om at all høyere utdanning egentlig burde være «yrkesutdanning». Tvert imot: definisjonen av relevans er svært vid, og problemet med mistilpasning er ingen konstruksjon. Det er selvrapportert av de humanistiske masterkandidatene.

Vidar Grøtta
Stipendiat, IPED, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt