Annonse
14:13 - 15. juni 2015

Svar til Uthaug om Milton

Innvendinger til innvendingene.

Annonse

I Morgenbladet 22. mai tar Geir Uthaug til motmæle mot min anmeldelse 15. mai av hans gjendiktning av William Blakes Milton. Det som faller ham særlig tungt for brystet er 1) at jeg skolemesteraktig skal ha satt ham selv «grundig på plass», 2) at jeg setter spørsmålstegn ved hans kildebruk, og 3) at jeg pirker borti formspråket og konsistensen i hans norske ordvalg.

For å svare på innvendingene i tur og orden:

1) Det er ikke slik at jeg anmelder Blakes klassiker (knapt noen avis ville tatt imot så gammelt nytt) og så i tillegg påtar meg «oppgaven med å være en slags overordnet Blake-autoritet» som kritiserer hans norske versjon. Oppdraget er tvert om å vurdere denne nye gjendiktningen, noe som uunngåelig medfører en sammenligning med originalen.

2) Når et verk foreligger i fire ulike versjoner står det selvsagt oversetteren fritt å velge, men leseren har da også krav på å få vite hva han leser. Det var ikke primært kildevalget jeg kritiserte, men den haltende begrunnelsen. I Morgenbladet argumenterer Uthaug med at versjon C er valgt fordi den er visuelt vakrest, men i forordet er begrunnelsen «å gjøre verket komplett». Når Uthaug først har valgt en kompromissløsning og tatt med innledningen fra versjon D, spør jeg fremdeles hvorfor han så ikke også tok med den ekstra tekstsiden som likeledes bare forekommer i denne siste versjonen (plate 5 i Erdmans edisjon, s. 98-99). Dette er ikke et sideombytte, men en utelatelse.

3) Uthaug mener jeg stiller urimelige formkrav. Men det er nettopp det som skiller en gjendiktning fra en prosaoversettelse, at man så vidt mulig søker å gjenskape også de formmessige og musikalske aspektene – noe Uthaug jo har vist at han behersker mange ganger før og nå også i innledningens strofiske «Jerusalemshymne». Det er avslørende når Uthaug sier om Blakes linjedeling: «Han skrev det han fikk plass til og brydde seg ikke om en linje ble delt», som om det dreide seg om en alminnelig prosatekst med rett høyremarg og ikke om bevisste valg med hensyn til aksent og frasering. Mangel på rim er ikke det samme som mangel på rytme. Og det å henvise den norske leser til originalen er ingen unnskyldning for ikke å gjøre et godt nok gjendikterarbeid.

Jeg viste hvordan manglende presisjon og konsekvens i ordvalget forkludrer de klare omrissene som Blake var så opptatt av. En formidlers oppgave kan da umulig være å gjøre en allerede vanskelig tekst mer vanskelig enn originalen? Det finnes ingen nødvendig motsetning mellom inspirasjon og håndverk, snarere synes det jo i den største kunsten å være en nødvendig sammenheng mellom detalj og helhet.

At jeg er den eneste blant anmelderne som har kommentert disse tingene er ikke noe argument mot mine observasjoner. Hadde Uthaug vært mer opptatt av å ta imot råd og vink utenfra, i stedet for å grave seg ned i en stillingskrig, kunne det ha kommet et eventuelt fremtidig nyopplag til gode. Den utrettelige håndverkeren Blake gjorde jo selv stadig endringer når han gjenopptrykket sine inspirerte og inspirerende bøker.

Eirik Lodén
Forfatter, oversetter og litteraturviter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt