Debatt

Søbyes solformørkelse

Hvor utenforstående kan en kritiker av en Steiner-biografi tillate seg å være, spør Kaj Skagen i sitt svar til Espen Søbye.

STEINER Min bok om den unge Rudolf Steiner, Morgen ved midnatt, handler om en mann som i barndommen ble fanget mellom ekstraordinære indre opplevelser og et materialistisk verdensbilde, og om hans forsøk på å overskride denne motsetningen i et tankemessig prosjekt.

Espen Søbye syntes det var så «tungt» å lese om dette at han ga sin anmeldelse tittelen «Steiner til byrden». Hvilken byrde han bar med seg til lesningen av Steiner-boken, sier han ikke. Men det kan ha vært rykter om Steiner han hørte for lenge siden, og som kanskje alt på 1970-tallet overbeviste ham om at denne esoterikeren ikke var hans mann.

For slike rykter om den eldre Steiners antroposofi finnes i hele Søbyes anmeldelse av Morgen ved midnatt. Det er disse ryktene om Steiners senere verk han benytter til å lete opp enkeltheter som med litt bearbeidelse kan brukes som møblement i hans trekkfulle skur av falske forestillinger, til tross for at antroposofien ikke er tema i min bok. Jeg vil derfor konsentrere meg om denne ene hovedlinjen i hans anmeldelse, en anmeldelse hvor hvert avsnitt innholder en saksfeil, et kuttet sitat, en misforståelse eller en forvrengning. Andre innslag i anmeldelsen, som for eksempel spørsmålet om antisemittisme, vil jeg komme tilbake til ved en annen anledning.

I bokens innledning skriver jeg at den er et personlig prosjekt, men at jeg samtidig vil ta hensyn til faglige krav når det gjelder kilder og argumentasjon. Dette helt ukompliserte utsagnet om noe formelt i et arbeid om den før-antroposofiske Steiner blir av Søbye beskrevet som «på linje med» den eldre Steiners vurdering av sine oversanselige opplevelser som vitenskapelige. Hvordan er det mulig å omtolke et utsagn om formelle sider ved en bok til et helt usedvanlig krav om at indre innsikter skal være vitenskapelige og gjøre dette til kjernen i en bok hvor et slikt krav hverken reises eller behandles?

«Skagen aksepterer at Steiner i barndommen hadde møter med «naturvesener, med døde sjeler», skriver Søbye. Men det jeg aksepterer når det gjelder «naturvesener» og «døde sjeler» er at Steiner opplevde det han sier at han opplevde og var i god tro når han fortalte om seg selv. Hvordan kan Søbye si at dette er en aksept av at det faktisk levde «naturvesener» i Wienerwald og at den unge Steiner «møtte» dem?

Jeg sier videre at forholdet mellom oversanselige opplevelser og en «såkalt objektiv virkelighet ikke er viktige i denne sammenhengen». De siste tre ordene sløyfer Søbye i sitt referat. Dermed påstår han at jeg mener at forholdet mellom subjektiv opplevelse og objektiv virkelighet ikke er viktig, en fullstendig grunnløs påstand. Alt jeg sier er at jeg ikke vil innlate meg på noen undersøkelse av virkelighetsgehalten i ekstraordinære oversanselige opplevelser. Det biografisk viktige er om Steiner selv trodde på sine opplevelser, og om vi kan tro på hans oppriktighet i dette.

I boken er dette en innledende redegjørelse for en formell forutsetning for den biografiske fortellingen. Oversanselige opplevelser i barndommen ville være et viktig element i enhver personlig utvikling. En diskusjon om slike opplevelsers forhold til den objektive virkelighet er ikke et anliggende for biografien. Men biografen må klargjøre om han vil se vekk fra dem, slik for eksempel den tyske historikeren Helmut Zander gjør i sin Steiner-biografi, eller om man vil ha dem med som uttrykk for noe patologisk, eller som noe genuint, om enn subjektivt opplevd.

Idet Søbye har fått etablert sin karikatur av den eldre Steiners antroposofi som en antivitenskapelig retning som krever at subjektive vrangforestillinger om møter med døde sjeler og naturvesener i skogen skal få gjelde som vitenskap, mener han at det er på tide å gi «et godt eksempel» på innholdet i Morgen ved midnatt. Dette gjør han med et referat fra et lite avsnitt som har tittelen «Mennesket stammer fra solen». Teksten som refereres utgjør tre linjer i en bok på nesten tusen sider, og har i seg selv ingenting å gjøre med bokens hovedlinjer. Men Søbye gir sitt referat en slik plassering i anmeldelsen at man får inntrykk av at denne bemerkningen om at mennesket kan stamme fra solen er noe sentralt i Steiners verdensbilde, mens jeg ifølge det samme referatet skal mene at det er «maktpåliggende å fundere på» om idéen kan ha noe for seg, og om forestillingen er teosofisk eller materialistisk.

Det angjeldende avsnittet omhandler Steiners nekrolog over den engelske fysiologen Wilhelm Preyer, som hadde visse uortodokse idéer om livets opprinnelse. Det under to siders avsnittet inngår i en nesten hundre siders gjennomgang av Steiners publistikk fra årene 1897-1901. Det er den første systematiske gjennomgangen av dette stoffet på noe språk. Den er sentral når det gjelder spørsmålet om Steiners forhold til materialismen som åndsretning på slutten av 1890-tallet.

Både kritiske lesere av Steiners verk og antroposofisk orienterte teologer har ment at det ved tiden rundt 1900 er et brudd i Steiners personlige utvikling i form av et psykologisk sammenbrudd eller en religiøs omvendelse. Hvis Steiner på slutten av nittitallet var overbevist filosofisk materialist og ateist, slik som for eksempel Zander hevder, så snakker vi om et slikt brudd. Men kan man vise at det i Steiners publistikk i denne tiden også er idealistiske idéer eller elementer av mystikk, så snakker vi om en indre sammenhengende utvikling. Dette spørsmålet har vært og er et hovedstridsmål i all Steiner-forskning og alle Steiner-biografier gjennom snart et århundre.

«For utenforstående», skriver Søbye, «er det vanskelig å skjønne at disse diskusjonene er viktige.» Men hvor utenforstående kan en kritiker av en Steiner-biografi tillate seg å være? Kan en anmelder av en kulturhistorisk fundert biografi stille seg fullstendig utenfor hovedspørsmålene i det gjeldende forskningsfeltet? Kan han være uvitende om disse spørsmålene, slik som Søbye åpenbart er? Men hvordan kan Søbye være uvitende om dem, når de er gjort så omfattende rede for i Morgen ved midnatt, som han i egenskap av kritiker naturligvis har lest grundig og sammenhengende, uten å nøye seg kun med litt av innledningen, litt av kapitlet om antisemittismen samt noen avsnitt her og der?

Søbye hører til den utdøende art av intellektuelle som mener at esoterikere i sin alminnelighet og Rudolf Steiner i sin særdeleshet ikke har krav på anstendig behandling. Disse intellektuelle er vitenskapelige på alle livets områder, men for Steiner gjør de et unntak. Overalt krever de grundighet og dokumentasjon, men mener at Steiner er et særtilfelle i universet som man kan skaffe seg et godt kjennskap til uten lesning og studium. De bygger sin oppfatning av Steiner på spredte debattinnlegg, korte leksikonartikler og løse rykter. Ikke i noen andre intellektuelle sammenhenger ville de drømme om å nøye seg med et slikt grunnlag. Men for Steiner holder det.

Mer fra Debatt