03:18 - 06. mars 2015

Slutt å kalle Najmuddin Faraj Ahmad for mulla Krekar

«Ved å bruke ærestittelen når man omtaler og tiltaler Ahmad viser man ham altså respekt.»

KREKAR For over ti år siden ble mulla Krekar et dagligdags navn i norske hjem. Til tross for at Najmuddin Faraj Ahmad heter Najmuddin Faraj Ahmad, insisterer representanter for norske myndigheter, medier og samfunnsdebattanter fortsatt på å kalle ham mulla Krekar. Hva innebærer faktisk det?

Ifølge Store Norske Leksikon er «mulla» en «islamsk ærestittel som vanligvis brukes om religiøse lærde i Vest-Asia og Iran». Ved å bruke ærestittelen når man omtaler og tiltaler Ahmad viser man ham altså respekt, ikke bare som et likeverdig menneske (som han fortjener på lik linje med alle andre), men spesifikt for hans angivelige visdom og kunnskap.

Det er liten tvil om at Ahmad selv ønsker å bli titulert slik, og at hans tilhengere ønsker å vise ham denne respekten, men er det virkelig noe norske myndigheter, medier og samfunnsdebattanter ønsker å gjøre? Ser dere på Ahmad som et forbilde?

Ahmad smiler nok i skjegget når han gang på gang på gang er vitne til at de fremste representanter for det norske folk kritiserer og angriper ham i kraftige og velartikulerte verbale salver, mens de i samme åndedrett intetanende bøyer hodene sine i dyp ærbødighet for ham ved å kalle ham «mulla».

Her kommer derfor en innstendig oppfordring til alle som ikke måtte anse Najmuddin Faraj Ahmad som en beundringsverdig og rettskaffen religiøs lærd: tenk over de ordene dere bruker, de betyr faktisk noe.

Ordvalg er politikk. Kall Ahmad det han heter, ikke det han selv ønsker å bli fremstilt som.

Mann
Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.