Debatt

Selfiksjonsfilm

Spørsmålet er ikke hva slags film som ville definert 2014, men nøyaktig hvordan man får en selfie til å fylle kinosalene.

«I denne antatt mangfoldige og rastløse verdenen vi lever i, maktet seks tykke romaner å engasjere et helt samfunn.»

FILM I saken «Penger, angst og det ytre rom» slo et ekspertpanel rett før jul fast at ingen film definerte 2014 slik Easy Rider (1969) eller Pulp Fiction (1994) ble selve bildet på 1960- og 90-tallet.

Det har de åpenbart rett i. Men da de listet opp alternativene, viste de bemerkelsesverdig liten forståelse for hva som gir en film (eller et annet kunstverk for den saks skyld) zeitgeist-status. For ved å trekke frem The Wolf of Wall Street (2013), The Dark Knight (2008), Gravity (2013) eller The Social Network (2010) argumenteres det for at en tematikk konkret knyttet opp til vår tid – kapitalisme, klimaspørsmål og internett – er av avgjørende betydning. Noe som er en ren feilslutning får en utrolig interessant diskusjon til å spore av før den egentlig har begynt.

Ifølge en slik logikk er nemlig Pulp Fiction så betydningsfull fordi den handler om drap og narkotika. Men det var ikke dokumentasjonen av en gryende voldsbølge i samfunnet som gav Pulp Fiction en så prominent plass i 1990-tallets kollektive selvforståelse. Det var hvordan filmen i seg selv maktet å si noe om hvordan vi som mennesker opplevde verden rundt oss – akkurat der og da.

Dette inngår i en større sammenheng. Siste halvdel av 1800-tallet defineres teknisk sett av kolonialisme og industri. Maleriene fra perioden, som utgjør et av kunsthistoriens sterkeste bevegelser, nemlig impresjonismen, har motiver som vannliljer (Monet) eller ballerinaer og hester (Degas). Hvorfor er det ikke fabrikker? Fordi bildene, som Tarantinos film, handler om følelsen samtiden ga.

Den moderne verden føltes uklar og dynamisk, og det var evnen til å oversette dette direkte til lerretet som gjorde at impresjonistene fanget tidsånden. Og selv om Monet, Manet, Renoir og Degas var dyktige malere, nøt de utvilsomt godt av at det plutselig fantes relativt enkle tekniske grep som harmonerte med en ny, kollektiv verdensforståelse.

Derfor blir det feil når Anne Gjelsvik i Morgenbladet argumenterer for Tarantinos zeitgeist-status ved å si at «Pulp Fiction er resultat av en klar, enhetlig enmannsvisjon». Filmen inngår jo i en trend sammen med definerende titler som David Lynchs Twin Peaks (1990) eller Coen-brødrenes Miller's Crossing (1990) og Barton Fink (1991) og så videre. Som alle dyrker 1990-tallets to favorittgrep, nemlig 1) humor og alvor på en måte som er tydelig men uuttalt (ironi), og 2) (populær)kulturen som referansegrunnlaget (pastisj).

Det er altså ikke det singulære og ikke det tematiske som gjør Pulp Fiction til et zeitgeist-fenomen. Man kan heller si at i en rekke av filmer som demonstrerte en ny måte å se verden på, var den aller mest kompromissløs. Farvel til humørløse Wam og Wennerød, Rambo og Dirty Harry. Velkommen til en verden der alt, selv det å skyte mennesker i hodet, er ufarlig og morsomt. Akkurat som abort med rustne strikkepinner (Lille Lørdag på NRK (1995–1996) eller å falle ned en trapp og dø (Bare Egil). Hvorfor ble verden slik på 1990-tallet? Skyldtes det Berlinmurens fall? Det er umulig å si. Men det som er sikkert er at det var stemningen, ikke dokumentasjon av de politiske realitetene, som ble definerende i filmform.

1960-tallet: Klassisk Hollywood á la Casablanca har for lengst mistet grepet på et anti-autoritært, ungt publikum. Easy Rider er den ultimate motreaksjonen. Tematisk, i den forstand at filmen handler om to hippier. Men jeg vil påstå at årsaken til Easy Riders status først og fremst skyldes filmen som film: Samtidige suksesser som The Graduate (1968) eller Midnight Cowboy (1969) har også hovedpersoner som utfordrer konvensjonene, men er formalt sett relativt konservative.

Easy Rider er på sin side tvers igjennom rebelsk hva skuespill, klipp, kameraføring og alle tenkelige konvensjoner angår. Og det er måten formen matcher innholdet på, som gjør Easy Rider til et enestående tidsvitne.

Pulp Fiction og Easy Rider utgjør slik selve legemliggjøringen av, to brede kulturelle tendenser. Hvorfor skjer ikke denne koblingen mellom film og samfunn i 2014? Først av alt må vi glemme ordinære blockbustere: The Wolf of Wall Street handler om enkle mennesker som kaver rundt på nederste trinn av behovspyramiden, og er om noe et prov på det uforanderlige i menneskeheten så vel som Scorsese. Mens The Dark Knight sier mest om den apokalyptiske stemningen på slutten av den kalde krigen da Frank Miller skrev tegneserien som både tittelen og alt innholdet er hentet direkte fra. Og selv om The Social Network tar tak i nettet som handlingsgrunnlag, er den filmatisk sett stokk konservativ.

Av forsøk på å låne youtube-estetikken, er Harmony Korines Springbreakers et naturlig eksempel. Og da det viste seg at ingen hadde kommersiell appell, hevdet flere at vår tid er så mangfoldig at den ganske enkelt ikke lar seg fange av samlende enkeltverker. Nettet er for raskt og rastløst. Folk har for mye å velge i. Empirien taler mot denne oppfatningen. For hvis dette skulle vært sant, hadde det umuliggjort at vi i Norge på 2000-tallet faktisk fikk en zeitgeist-produksjon. Og det uten sidestykke. Et verk som suverent forutså Morgenbladets tidsånd-forside av en aldrende mann som tar sin første selfie: I denne antatt mangfoldige og rastløse verdenen vi lever i, maktet seks tykke romaner å engasjere et helt samfunn, avstedkomme debatter på alle nivåer og finne sin plass i en bred, vedvarende, internasjonal trend som omfatter både skjønn- og faglitteratur. Min Kamp 1-6 er vår tids lokale, litterære Pulp Fiction.

Så hvorfor har ikke Karl Ove Knausgård noen filmatisk ekvivalent? Eller mer presist: Hvorfor har ikke de filmatiske ekvivalentene lykkes i å nå ut til et bredt publikum? For de finnes jo. Da jeg studerte film på starten av 2000-tallet, var umake, subjektive filmskapere som Agnes Vardas Nanni Moretti og Michael Moore heftig diskutert. Og alle ventet spent på at disse skulle invadere fiksjonsfilmen. Dette skjedde aldri.

En mulig forklaring er at film i motsetning til litteraturen har vanskeligere for å bevege seg fritt mellom tradisjonell fiksjon og det autobiografisk personlige. Romaner var jo, også før Knausgård gjorde det personlige til selve hovedpoenget, ofte svært vellykket når forfattere som Knut Hamsun, Agnar Mykle eller Dag Solstad dro tunge veksler på seg selv. Derfor kan man argumentere for at når verden har tatt en dreining mot iscenesettelsen av seg selv som kulturelt imperativ, er romanen godt egnet til å fange opp dette. Mens filmen som medium er låst til mange involverte mennesker, kompliserte produksjoner og store pengesummer.

Slik blir det personlige og ekte vanskeligere å formidle, selv i helt nedstrippede produksjoner. Lokale eksempler som Ole Giævers Mot Naturen (2014), Gunnar Hall Jensens Gunnar Goes Comfortable (2003) eller Solveig Melkeraaens Flink Pike (2014) demonstrer med all tydelighet denne utfordringen. For slik alle som så The Blair Witch Project (1999), som var spådd å starte den håndholdte, amatørskapte æraen innen kinofilmen, smertelig husker: Det å peke linsen mot sitt eget ansikt er i seg selv svært langt fra nok til å skape noe autentisk.

Så hvis iscenesettelsen av en narsissistisk jeg-person i et kommersielt vellykket fiksjonsformat er gullstandarden for en 2014-zeitgeist-film, hvem er nærmest? Den opplagte kandidaten er det Lena Dunham og Judd Apatow har gjort med Girls (2012). Det er allikevel få som vil argumentere for at serien er vår tids Easy Rider og Pulp Fiction. Og jeg tror det er fordi serien, alle kvaliteter til tross, er mer dokumenterende og utleverende enn ekte innenfor den logikken jeg diskuterer her: Den viser ekstremt selvopptatte mennesker. Men i seg selv er Girls bare en helt vanlig tv-serie. Den handler om selfie-kultur.

Men den er på ingen måte en selfieksjon. Nøyaktig hvordan skulle den klart å være det? Jeg vet ikke. Men jeg er rimelig sikker på at han eller hun som gjør det, vil kunne tre inn i historien ved siden av Dennis Hopper og Quentin Tarantino som den som fanget 2015 og fargela det for fremtiden.

Gaute Brochmann
Tidligere filmredaktør i Natt&Dag og nåværende arkitekturskribent i Morgenbladet

Mer fra Debatt