Debatt

Pusterom for kunsten

Endelig kan vi få en kvalifisert diskusjon om fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet som kunstmuseum.

«Det er en kulturpolitisk nødvendighet å ta de private samlingene på alvor.»

NASJONALGALLERIET

Godt gjemt i budsjettforlikets tekst om skatter, avgifter og stønader ligger det en enslig setning med kulturpolitisk betydning. Trine Skei Grande (Venstre) fikk lagt inn: «Stortinget ber regjeringen vurdere om Nasjonalgalleriet kan være en del av Nasjonalmuseet …». Representanten Ib Thomsen (Fremskrittspartiet) sier «at han allerede har varslet regjeringen om at saken bør drøftes der».

Det virker udramatisk, men betyr i realiteten at det blå regjeringssamarbeidet nå åpner for en kvalifisert debatt om Nasjonalgalleriets fortsatte bruk som kunstmuseum. Når det store museumsprosjektet på Vestbanen nå har fått sin bevilgning og byggingen er i gang, kan Nasjonalgalleriets videre nasjonale oppgaver endelig drøftes i et langsiktig perspektiv.

Iherdig og saklig argumentasjon, fra Fredrik Torp, Erling Skaug, Rune Slagstad, Dag Solhjell og andre, har vist det meningsløse i en fraflytting av Nasjonalgalleriet som kunstmuseum. Ikke i noe annet land i Europa ville det vært mulig å foreta en så kjølig vraking av viktige nasjonale institusjoner som de siste års «store flyttesjau» i Oslo har lagt til grunn. Andre land foredler, bygger om og bygger på. De bygger nytt sammen med det gamle, fremfor å flytte fra for å dyrke opp stadig nytt land, i Isak Sellanraas nybyggerånd.

Den viktige erkjennelsen som ligger i Skei Grandes setning er at det, for kulturnasjonen Norge, er behov for både Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen og Nasjonalgalleriet på Tullinløkka. Professor Gunnar Danbolt viste i en kronikk i Aftenposten 5. september hvorfor: Det er behov for visningsarealer for kunst fra de private samlingene som kompletterer Nasjonalmuseets egne samlinger. Og vil da Vestbanebygget være stort nok?

Det er velkjent at dagens kunstmarked holder et prisnivå som gjør det umulig for Nasjonalmuseet, med et svært begrenset innkjøpsbudsjett, å bygge opp en representativ samling i egen regi. Derfor gir private samlinger som bygges på en helt annen kapitaltilgang en enestående mulighet til å kunne vise det siste århundres kunst.

Slike samlinger kan gi en innsiktsgivende sammenheng som de enkelte kunstneres arbeider kan plasseres i. Da Stein Erik Hagen/Canicas samling ble presentert på Munchmuseet i fjor vår ble den av Morgenbladets kunstanmelder Ingvild Krogvig, under overskriften «Sensasjonell samling» karakterisert som «et kunsthistorisk skattkammer» som «holder et skyhøyt nivå rent kunstnerisk, samtidig som den tar sin rolle som samfunnsaktør på alvor».

Samlingens kurator Steinar Gjessing har gjennom en årrekke målrettet kjøpt inn verk for å kunne fylle hull i Nasjonalmuseets samling, med både norske, andre nordiske og europeiske kunstnere. Ikke minst det nordiske perspektivet har vært viktig for å kunne sette de norske kunstnerne inn i en større sammenheng, i tillegg til for eksempel tysk ekspresjonisme og surrealisme. Derved kan også vår egen Edvard Munch forstås som noe annet enn et isolert genialt tilfelle.

Nybygget på Vestbanen gir bare i begrenset grad mulighet for å kunne vise slike kompletterende samlinger. Fra arkitektkonkurransen på Tullinløkka i 1995 til konkurransen på Vestbanen i 2010 ble ambisjonen om å vise eldre kunst redusert. Den eldre kunsten får 1432 kvadratmeter mindre areal på Vestbanen enn det ville blitt dersom konkurranseprosjektet fra 1995 var blitt bygget.

Dersom kunsten fra før 1900 kunne beholdes i de lokalene som ble skapt for formålet, i Nasjonalgalleriets bygning fra 1924, ville det på Vestbanen gis helt andre muligheter til å vise ambisiøse og vidtfavnende utstillinger fra det 20. århundre og samtidskunst, romme store internasjonale vandreutstillinger og sette sammen tematiske utstillinger med materiale fra hele Nasjonalmuseets varierte samling.

Det er en kulturpolitisk nødvendighet å ta de private samlingene på alvor. De behøver ikke og kan ikke kjøpes inn, men de kan deponeres, forutsatt at de tas godt vare på og kommer publikum til gode. Det ser ut til at samlerne, Hagen, Erling Neby og andre, er interessert i et slikt samarbeid. Det forutsetter at det nye museet på Vestbanen gir rom for et slikt utvidet samlingsmateriale, og det forutsetter at staten, det vil si Kulturdepartementet, kommer disse samlingene i møte med noe mer enn høflig passivitet.

Om det skal være mulig å gjennomføre et slikt løft, må Nasjonalgalleriet fortsatt brukes, som en integrert del av Nasjonalmuseet, til utstilling av den «gullalderkunsten» som det er bygget for. Som bygning er den velegnet: den trenger en varsom oppgradering, kanskje med en ny og mer publikumsvennlig inngang fra Tullinløkka, som Fredrik Torp, Erik Collett og Kristian Vårvik i Aksjonen «Redd Nasjonalgalleriet» har skissert. Slike prosesser er de siste årene gjennomført med liknende bygg i Helsinki, Stockholm og København, og budsjettmessig kan det gjøres etter at Vestbanen er ferdig. Men tiden er inne til å fastlegge en fremtidig bruk, ut fra en bred og inkluderende kunstpolitisk ambisjon og plattform.

Nasjonalgalleriet må forbli et kunstmuseum, i statens eie og ansvar, slik det ble skapt for å være. Alternativet kan være at store kunstskatter forsvinner ut av landet.

Peter Butenschøn
Arkitekt

Mer fra Debatt