Annonse
03:44 - 16. januar 2015

Post Paris

Annonse
«Muslimer har et ansvar for at religionen deres ikke fortsetter som et stridshode i drapsmaskiner.»

YTRINGSFRIHET

Blodet er snart vasket bort i Paris. I timene og dagene etter angrepet på Charlie Hebdo var ytringsfriheten den vestlige verdens etos. Det var ikke lenge før tvilen og de alternative perspektivene kom som en kile i vår forståelse av det som hendte i Paris en forferdelig onsdag i januar.

I møte med brutalitet og terror er det naturlig at vesten knytter ytringsfriheten som det var en neve av styrke. I dagene etter terrorangrepet har vi alle vært Charlie og knyttet neven for ytringsfriheten. De alternative narrativene hadde en marginal plass i dagene etter udåden, men i fortsettelsen? Hva bør bekymre oss utover forsvaret for ytringsfriheten?

De fleste av oss står langt fra ytringsfrihetens ytterste klippe hver dag. Det er likevel områder i Norge der det burde være mer ytringsfrihet. Sikkert også i Frankrike. Maktstrukturer vil kunne hindre viktige problemstillinger å nå ut i offentligheten. Oftest virker ytringsfriheten som en abtrakt konstruksjon. Det er ikke en konkret vegg. Det er ikke et konkret tak, men det er begrensinger på ytringsfriheten. Medienes redaksjoner er ytringsfrihetens dørvoktere.

Hvor grensen for ytringsfriheten går, er dermed mest av alt en oppgave for mediene. Den lille mann har lite han eller hun skulle ha sagt. Sosiale medier har betydning, men det er først og fremst de etablerte mediene som har tyngde i de store spørsmålene. Bare unntaksvis settes dagsorden av blogger og andre sosiale medier.

De fleste er pragmatiske i hverdagen. Også i politikken. Politikere kan si en ting bak lukkede dører, noe annet i offentligheten. Det vil ofte være vanskelig å vite hva som faktisk er sanne ytringer og ikke bare opportunisme, enten det handler om en politisk karriere eller en posisjon i offentligheten. De fleste som er aktive i politikk og medier vet hva som er smart, lite smart eller stort eller lite tabu i offentligheten, men det er ikke slik at man derfor skriver leserbrev til Dagbladet og forteller om oppdagelsen. Slik er det sikkert i alle samfunn vi kan sammenlikne oss med. De ubehagelige sannhetene er sjelden populære, selv der ytringsfriheten burde være like presis som klokken. Mediene belyser mange viktige saker, men mange saker og tema blir for dårlig belyst. Sjelden belyst. Eller aldri belyst.

Hva så med de mange islamske bevegelser og deres knyttneve i møte med ytringsfriheten? Hvordan skal vi forholde oss til deres knyttneve mot ytringer som støter deres profet? Har islam fått en usynlig posisjon som tankepoliti i vesten, eller vil de gjerne ha det? Terroren mot Charlie Hebdo var et konkret uttrykk, men kan være like mye uttrykk for forvirringen til villfarne unge menn som terror i islams navn.

Uansett har de mange retningene innen islam et problem ved at religionen benyttes til krig og terror. Det er en utfordring alle religøse ledere må ta på det ytterste alvor. Hvordan kan de ellers respektere seg selv og de som tror på noe annet? Islams religiøse ledere er kollektivt skyldige i feighet, feighet i forhold til å adressere galskapen i at en religion blir synonym med terror.

Muslimene må reformere sin religion. Dette vil mest sannsynlig ikke skje innen rammen av diktaturer. Reformene har derfor bedre muligheter i Europa. Om det vil skje reformer må det kanskje skje i Europa, men hvordan vil fleretallet av verdens muslimer forholde seg til det? Vil de akseptere en reformert variant av islam i Europa? Reform av islam kan i beste fall bli et fredelig prosjekt i Europa, men Europa huser bare et mindretall av verdens muslimer. Hvordan vil islam som en verdensomspennende religion forholde seg til islam dersom det reformeres innenfra i Europa?

Islam og Europa er en ligning som kan løses uten at det utgytes blod. Problemet, som mange har vært klar over lenge, er at europeiske muslimer lar seg inspirere av politiske varianter av islam utenfor Europa. Disse finnes også i Europa, men de farligeste variantene er utenfor Europa. Hvordan skal vi takle islams svik mot seg selv i Europa? For ved å ikke si klart og tydelig i fra at islam i Europa er en fredelig religion som aksepterer og tolererer andre meninger, går de innvandringsmotstandernes ærend. Og de gir ikke politisk islam det nødvendige korrektivet, noe som er helt nødvendig. En modig ytring i dag er muligens: «Er islam en feig religion?»

Reform av islam er ikke Europas prosjekt. Det er et prosjekt for teologer, religiøse ledere og troende. Det er helt nødvendig at islam blir tilpasset dagens Europa – dagens globale virkelighet. Før jul sa en kristen teolog til meg at Human-Etisk Forbund hadde vært viktig for kirkens utvikling. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte.

Siden islam ikke er statsreligion i europeiske land kan de ikke ha en organisasjon som Human-Etisk Forsbund å spille ball med. Derfor blir det vårt alles ansvar, selv om reformen av islam selvsagt først og fremst er et indre anliggende for muslimene. Etter terroren i Paris er det ikke lov til å vente lenger. Vil muslimene virkelig ha en religion som kan bli kapret av terrorister i neste øyeblikk?

Angrepet på Charlie Hebdo var et grusomt angrep på ytringsfriheten. Det var et blodig og symbolsk angrep på hjertet av europeisk kultur. Muslimer sier at det ikke var en handling i tråd med islam, og jeg gir dem gjerne rett i det. De har likevel et ansvar for at religionen deres ikke fortsetter som et stridshode i drapsmaskiner som i attentatet på Charlie Hebdo. Det skylder muslimene ofrene i Paris. Det skylder vi alle ofrene i Paris. Den utfordringen håper jeg også muslimene i Norge tar.

Åse Thomassen
Statsviter og forfatter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt