Annonse

Annonse

03:27 - 05. juni 2015

Politikk er og bør være basert på følelser

Berlin: Aktivister demonstrerer for liberalisering av EUs flyktningpolitikk.
«De viktigste politiske følelsene er håp og empati.»

FLYKTNINGER Debattanter som vil utelukke følelsene fra den politiske debatten om Syriaflyktningene, har en feilaktig og utdatert forståelse av hvordan mennesker tenker. Alle samfunnsdebatter vekker følelser – men noen mer enn andre. Når tusenvis av mennesker drukner i Middelhavet, drevet av en desperasjon som står i uendelig kontrast til det trygge livet her i nord, skaper dette sterke reaksjoner. I Morgenbladet 22. mai mener likevel flere debattanter at følelser er et forstyrrende fremmedelement i den politiske samtalen. Janne Haaland Matlary sier rett ut: «Følelser hører ikke hjemme i politikk.»

Dette skillet mellom fornuft og følelser er misvisende og foreldet. Moderne kognitiv vitenskap har demonstrert at følelsene er fornuftens grunnfjell. Ideen om et suverent intellekt som opererer uavhengig av følelser, kropp og sosiale relasjoner er feil (se f.eks. Descartes’ Error: Emotion, Reason, and the Human Brain av Antonio Damasio).

Et ensidig fokus på fornuft er ikke bare misvisende, men skaper raskt et begrenset syn på politikkens vesen. Matlary uttaler: «Politikere bør sørge for et bærekraftig samfunn, inkludert sikkerhets- og forsvarspolitikk (…) Politikk ikke er den absolutte fordring, men det muliges kunst.» For Jon Hustad er det grunnleggende politiske spørsmålet: «Hva skal prioriteres opp og hva ned?»

I disse uttalelsene ser man konturene av en teknokratisk drøm. Politikerne skal regne seg frem til hva som skal prioriteres slik at man får et «bærekraftig» samfunn. Det er ikke politikernes oppgave å spenne opp en større himmel, men å være faktaorienterte og rasjonelle. Til slutt kan man kanskje la Stortinget bli en underordnet filial av Statistisk sentralbyrå og Norges bank.

Å si at politikk er «det muliges kunst» er det samme som å si at den politiske samtalen bør holde seg på landjorda og ikke nærme seg eksistensielle, kollektive spørsmål. Hvis man ekskluderer fra den offentlige samtalen spørsmål som virkelig betyr noe – som vekker følelser – da amputerer man det politiske systemet. Viktige temaer må kunne uttrykkes av folk, tas opp av politikerne og oversettes til politiske handlinger. Hvis ikke øker likegyldigheten og politikerforakten.

I stedet for fånyttes prøve å utelukke følelser fra politikken, bør man spørre hvilke følelser som er politisk produktive. Min mening er at de viktigste politiske følelsene er håp og empati. Alle store, progressive politiske endringer har vært basert på disse – på at «jeg har en drøm» om et større, demokratisk fellesskap.

De grusomme lidelsene i Syria vekker sterke følelser. Motivert av empati har mange et håp om at Norge kan gjøre mer. Å latterliggjøre disse følelsene som irrasjonell, moralsk posering er å latterliggjøre det som gir politikken retning og mening.

Tore Witsø Rafoss
Doktorgradsstipendiat i sosiologi ved Universitet i Oslo, forsker på det offentlige ordskiftet etter 22. juli.

Annonse

Mer fra Debatt