Annonse
04:01 - 06. februar 2015

Pasienten i sentrum

Illustrasjoner: Skinkeape
Annonse
«Det er nettopp ved å informere, diskutere og gjerne protestere at legen viser at hun respekterer pasienten.»

HELSEPOLITIKK I artikkelen «Bjørnehelsetjenesten» i Morgenbladet 16. januar mener lege Anders Danielsen Lie at vi gjør pasientene en bjørnetjeneste ved å lytte mer til dem og gi dem mer innflytelse. Hans hovedpoeng synes å være at pasientene stiller krav som umulig kan innfris, de tror de er syke når de er friske, vet sjelden sitt eget beste, ønsker seg de dyreste behandlinger og vil gjøre det umulig å prioritere helsekronene fornuftig.

Heldigvis tror jeg legen her stiller feil diagnose. Tvert imot mener jeg at de forholdene han tar opp, bare kan løses om man tar pasienten med på laget. Pasienter, brukere og pårørende er ressurser, ikke trusler, i kampen for en bedre helsetjeneste.

I Norge skårer helsetjenestens stadig bedre på behandlingsresultater, men er dårligere på organisering, service og kommunikasjon. Danielsen Lie er uenig i min påstand om at brukermedvirkning og kommunikasjon har for lav prioritet i helsetjenesten. Men også Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har fremhevet brukerorientering og – involvering, samordning mellom tjenester, utnyttelse av pasienters egne ressurser, og reduserte ventetider, som forbedringsområder for norsk helsetjeneste. Det henger godt ihop med de målsetningene denne regjeringen har, og de resultatene vi leverer.

Prioritering er noe som blir stadig viktigere i helsetjenesten. Derfor er det verdt å dvele ved Danielsen Lies frykt for at en mer pasientsentrert helsetjeneste vil gjøre prioritering vanskelig, eller endog umulig. «Økt pasientmakt er etter mitt syn uforenlig med en tøffere prioriteringslinje,» skriver Danielsen Lie. Det er jeg grunnleggende uenig i.

For det første: Danielsen Lie skriver som at nå vil de pasientene som roper høyest få mest – og mer enn det som er rimelig. Han frykter høylytte pasientaktivister med sterke slagord vil ta styringen i helse-Norge. Slik er det selvsagt ikke, og slik vil det ikke bli.

Tvert imot, noe av grunnen til at denne regjeringen har prioritert ressurser til behandlingen innen rus og psykisk helse, er fordi dette er pasienter som ikke har klart å kreve det de har behov for. Å skape pasientens helsetjeneste handler om å ta utgangspunkt i reelle behov, ikke å lytte til de med kraftigst stemme.

Danielsen Lie er urimelig når han antyder at pasientene ikke ser behovet for prioritering. Både i Prioriteringsutvalget som nylig la frem sin NOU og i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering spiller pasient- og brukerorganisasjoner en konstruktiv og nødvendig rolle.

Prioriteringsdebatten kan ikke styres av leger alene. Alle må med hvis prioriteringer, vonde og nødvendige som de er, skal ha tillit. Derfor har jeg sagt at jeg vil følge opp Prioriteringsutvalgets rapport med en stortingsmelding om temaet, så vi får en bred politisk forankring for systemet og kriteriene vi prioriterer etter. Prioritering er ikke uavhengig av fag, men er ei heller fag alene. Det er samfunnet, ikke legene, som må bestemme rammene.

Generelt mener jeg Danielsen Lie viser en holdning til pasienters forståelse av prioritering som er både nedlatende og misvisende. Han sammenligner «de bortskjemte pasientkundene» med «kravstore og hjelpeløse» barn. «Aldri maksimerer vi egennytte så mye som når vi er syke. Aldri er vi mer selvsentrerte og partiske», skriver han. Han frykter at pasienter bare vil ha mer og mer, dyrere og dyrere.

Ingen beslutninger om meg, uten meg, er er et godt prinsipp. En trend internasjonalt er det som kalles shared decision-making – eller samvalg på norsk. Det betyr ikke, som Danielsen Lie frykter, at pasienter skal bestemme over leger, men kunne påvirke beslutninger som angår dem selv. Det skal det bli mer av. Det krever tilgang til kvalitetssikret informasjon om helse og sykdom. Det styrker, ikke svekker, prioriteringene.

British Medical Journal trykket i fjor en gjennomgang av litteratur på området og oppsummerte hva vi vet om kostnadseffekten av å ta pasienten med på valg. Konklusjonen var at evidensen peker i retning av at informerte pasienter velger mer konservativ behandling, men det er for tidlig å si om man kan forvente besparelser på systemnivå.

Ser man bort fra det økonomiske, fremheves også at vi vet de gir pasientene mer realistiske forventninger, leder til mindre invasive prosedyrer og gjør at behandlingen blir mer i tråd med hva pasientenes egne preferanser. Det er altså, skriver forskerne, etisk viktige grunner til å gå denne veien.

Konklusjonen om innsparinger er forsiktig, men det er interessant at utgangspunktet er det motsatte av det Danielsen Lie frykter: Man ser ikke på dette som en risiko for økte kostnader, men en mulighet for reduserte.

Et av Danielsen Lie sine hovedpoenger synes å være at pasienter har problemer med å forstå den medisinfaglige biten av sin behandling og diagnose. Det er selvsagt riktig, men ikke et argument mot en mer pasientorientert helsetjeneste. Tvert imot, det er nettopp denne kompleksiteten som gjør pasientinvolvering og pasientmakt som organisatorisk idé så viktig.

Mye medisinsk behandling er sterkt, og i økende grad, preferansesensitiv – det vil si hva som er det rette valget er ikke et rent faglig spørsmål, men avhenger av hvordan pasienten veier ulike verdier. For eksempel hvor mye kostbar behandling man vil bruke med marginal effekt, hvor smertefull behandling man vil tåle for en livsforlengende effekt i sitt siste år, hvor risikofylt kirurgi man vil gjennomgå, hvor store bivirkninger man er villige til å tåle fra et legemiddel med usikker nytteeffekt.

Dette er ikke spørsmål legen kan svare på i et vakuum. Legen må sørge for at pasienten forstår valgene han står overfor, for å kunne gi sin anbefaling. Skal legen velge for pasienten, er det lett å gjøre for mye. Å holde pasienten utenfor svekker prioriteringene.

Ikke minst er dette relevant i den vanskelige siste fasen av livet, og hvordan man skal behandle eller ikke behandle døende mennesker. Enkelte har pekt på hvordan leger ofte velger mindre behandling for seg selv enn for sine pasienter, i denne fasen. Jeg tror pasienter med bedre informasjon ville foretrukket mindre av kostnadskrevende behandling.

Danielsen Lie synes å tro at å «sette pasienten i sentrum», handler om blind lydighet. Ingenting ville vært mer urimelig overfor pasienten. Legen og annet helsefaglig personell har en innsikt i helse som pasienter ikke har. Det er nettopp ved å informere, diskutere og gjerne protestere at legen viser at hun respekterer pasienten som en likeverdig partner: en som er i stand til å forstå og ta selvstendige valg.

At informasjonsrevolusjonen har gjort at pasienter i økende grad er informerte, og tidvis også feilinformerte, er en utfordring mange leger forteller om. Det er reelt, men svaret er ikke å frata dem makt og myndighet. Det vil bare svekke tilliten mellom pasient og lege. Det er en utfordring som rett og slett må mestres i møtet på legekontoret.

Jeg er glad Danielsen Lie skriver at «fastleger oftere bør sette foten ned for unødvendig og kostbar utredning». Han har nok rett i at frykt hos pasienter kan gjøre at de krever dyre og unødvendige prosedyrer. Jeg håper imidlertid at også han ser at frykten kan komme av usikkerhet, og usikkerhet kan dempes. Involverte pasienter som kjenner risiko og ulemper, vil endre sine krav og forventninger.

Danielsen Lie tar feil i sin beskrivelse av pasienter han møter, men nøkkelen da er involvering, ikke avvisning.

De forholdene som bekymrer Danielsen Lie, mener jeg har sin løsning i å gi pasienten mer makt, informasjon og ansvar. Pasientens helsetjeneste er ikke en trussel, men en løsning. Prioritering er nødvendig. Vi vil aldri lykkes med det om pasientene ikke tas med på laget.

I to år har jeg startet det nye året med å holde en sykehustale om mine forventninger og krav til spesialisthelsetjenesten. Vi skal sette pasienten i sentrum, sa jeg i januar i fjor. Vi skaper pasientens helsetjeneste, sa jeg i år. «Hakk i plata, altså», er Danielsen Lies analyse av nettopp det. For meg er det ikke et mål at politikere endrer sine visjoner hvert eneste år. Så jeg får advare ham om at jeg nok vil si det samme neste års sykehustale.

Jeg vet ikke om året som kommer vil gi ham et mer positivt syn på regjeringens rolle i arbeidet for en bedre helsetjeneste. Jeg håper imidlertid det gir ham et mer positivt syn på pasientenes rolle. Jobben de gjør er uvurderlig. Det samme er tilfelle for profesjonene. Derfor bør de spille på lag, ikke dyrke konfliktene. Er målet en bedre helsetjeneste, er pasientene en ressurs, ikke en trussel.

Bent Høie
Helse- og omsorgsminister

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.