«Omveiene i Ellefsens tilsvar er så mange og lite farbare at luften går ut av dekkene før han når frem.»
Ved å skrive kritisk om Nasjonale Turistveger (NT) med utgangspunkt i Knut Hjeltnes (gode) prosjekt med rassikring av E10 mot Mosknesvåg i Lofoten håpet jeg på en relevant debatt omkring hva vi egentlig driver og bygger i Norge for tiden. Med sitt tilsvar er tidligere AHO-rektor Karl Otto Ellefsen på vei mot denne diskusjonen. Men omveiene er så mange og lite farbare at luften går ut av dekkene før han når frem.
Og det er synd, for dette er viktig. Hvorfor bygger vi som vi bygger langs Turistvegene? Må vi automatisk akseptere alle sider ved prosjektet? Dessverre blander Ellefsen denne nødvendige spissformuleringen med å skape «forenklede banale faglige kategorier» og «å sjuske».
Paradoksalt nok, for han ender jo opp ved sakens kjerne til sist. Altså etter betydelige omveier. I mesteparten av teksten doserer Ellefsen skolemesteraktig om Vegvesenets finansierings- modeller og øvrige prosjekter Knut Hjeltnes har gjort for NT, krydret med patroniserende bemerkninger av typen: «Hadde anmelderen brukt tiden til å se ut av bilvinduet i stedet for å konstruere forstokkede kategorier …».
Saken er jo bare at arkitektens porteføljer eller Vegvesenets budsjetter er revnende likegyldige for denne diskusjonen. Den handler om hvorvidt utsiktspunktene og rasteplassene egentlig har noe arkitektonisk og moralsk eksistensgrunnlag.
Det vet nok egentlig Ellefsen også, for når han har rast fra seg, kommer han i tilsvarets aller siste avsnitt frem til rett sted, der han sier, rett nok uten å begrunne det, at det er en «betydelig villfarelse» å beskrive flere av turistveiprosjektene som «overfladisk design». Hvorpå han konkluderer videre, fortsatt uten argumentasjon, med at NTs internasjonale oppmerksomhet skyldes at de er gode kulturuttrykk, nyttige redskap og utgjør god nærings- og regionspolitikk.
Det er godt å høre at han mener NT har kvalitet i seg selv. Men det er jo ikke uten videre noen fasit han kommer opp med. Kan ikke den internasjonale suksessen like gjerne skyldes at nettopp denne suksessen er selve ambisjonen? At det å selge Norge til utlandet er det overordnede målet? At prosjektene er betydelig vakrere på glanset papir enn i virkeligheten? Og hvordan ser rasteplassene ut i lys av annen, ny norsk arkitektur? For de fleste er vel enige om at Barcode ser langt mer spennende ut i katalogene i SAS-setene enn fra bakkeplan i Dronning Eufemias gate.
Det er ikke gitt at jeg har rett i den noe polemiserende karakteristikken i avsnittet over. Men i spennet mellom de to virkelighetsoppfatningene ligger en diskusjon som jeg mener er like relevant som den er underkommunisert. Og det å kalle det «sjuskete» å bevege seg til et punkt hvor man kan snakke om arkitekturens egentlige oppgaver på denne måten, tjener både Ellefsen og faget liten ære.
I stedet for å ramse opp fakta som med vilje ble utelatt i min opprinnelige tekst fordi de er uvesentlige, burde Ellefsen argumentert for en konklusjon som i sin nåværende form bare fremstår som logisk om man aksepterer Vegvesenets og Innovasjon Norges interne formålsparagrafer som ikke-diskuterbare moralske kompass for arkitekturen. Det er å redusere faget til det minste det kan være.
Gaute Brochman
Arkitekt og skribent