«Det eksisterer ingen besinnelse i menneskets bruk av verden.»
KLIMA Jorden er mitt flyktige hjem. Jeg er så glad for å være her, blant mennesker, dyr og villmark. Men jeg sørger slik over natur og steder som ødelegges. Jeg sørger fordi arter forsvinnes ut av verden for alltid, fordi regnskog går opp i røyk. Jeg blør i mitt hjerte fordi lokale steder og skogsområder raseres, fordi de graves bort og legges under asfalt og betong. Rom etter rom lukker seg, et sant mangfold av liv ånder ut. Det gjør vondt å erkjenne dette.
Det er dypt menneskelig å erfare sorg og fortvilelse, også for det medliv og de medskapninger som ikke er min egen art. Er da min sorg og fortvilelse en redsel for verdens ende? Nei, jeg frykter ikke for en verdens ende, men jeg sørger over alt det liv og all den natur som møter nettopp sin verdens ende, som forsvinnes i et rystende omfang, daglig og for evig tid, grunnet menneskets brutale atferd.
Det utspiller seg en utnyttende skjending av skapelsen som er oppsiktsvekkende i sin ufølsomhet. Naturen og den vergeløse skapningen er redusert til ressurser som tømmes for egen sanselig virkelighet, som omgjøres til varer. De kvernes inn i den ensrettende og døgnåpne nyliberalistiske markedsplassen hvor alt er en flytende, grenseløs strøm av kapital, et profitterende flimmer på verdens børser, og hvor den materielle virkeligheten er opphørt.
Vi lever jo i antropocen, i menneskets harde tidsalder, og ethvert dyr, ethvert tre og sted og landområde som står i veien for såkalt vekst og utvikling er dømt til å tape, dømt til å forsvinnes. Nå er det selvsagt vår legitime gjerning å bruke verden, men ikke å bruke den opp, ikke å støte alt annet liv ut av den, som vi nå gjør det, i et raserende tempo. Det eksisterer ingen besinnelse i menneskets bruk av verden. Og dette er en kjensgjerning ved dagens virkelighet som statsbyråkrat Øystein Rovde virker å være fullstendig uvitende om – det må være tett og dårlig luft der han sitter.
Det er en grunn og bagatelliserende tekst byråkrat Rovde har på trykk i Morgenbladet den 30. april. Han fratar forfatter Lydia Davis det som virker å være hennes dypfølte sorg og bekymring for hva som er i ferd med å skje med verden, nedlatende omgjør han hennes tro på en verdens ende til et alderdomstilfelle: hun skal jo dø snart, det er sin egen skjebne hun snakker om, mener Rovde. Han avliver altså hennes følelser for sin omverden og viser de frem som selvopptatthet.
Det er i det hele tatt ikke så mye å bekymre seg om, det står ikke så ille til, og verden, beroliger Rovde, har vært ute en vinternatt før. Til det vil jeg replisere at glattpolerte og søvndyssende fortellinger fra de politiske og økonomiske eliter er en strategi som omgår virkelighetens utfordringer, og som tjener og betjener egne interesser.
Jeg vil også gjøre byråkrat Rovde oppmerksom på følgende: Verden, eller jorden, har aldri tidligere, tross sine mange vinternetter, vært ute for en verdensbefolkning på over syv milliarder mennesker. Denne verdensbefolkningens appetitt er veldig, den jager etter olje og gass og mineraler, etter land og vann og skog, den er en plog som skyver alt annet til side, ut av verden.
Jorden har heller aldri før blitt konfrontert med en slik profittdreven økonomisk verdensorden som i dag, som har låst fast verden i dogmatiske læresetninger om uendelig vekst og utnyttelse. Det er en umoralsk og aggressiv verdensorden, en orden hvor enhver politiker er en glattvasket finans – og frihandelsminister.
Klimaforandringene er en konsekvens av uhemmet og ukontrollert vekst, av et begjær som ikke kjenner til besinnelse. Skoger og steder og arter som forsvinnes, og forurensingen av elver, fjorder og jordsmonn, er ofre for det samme begjæret. Verdens dyptgående relasjoner brytes opp, utenfor Rovdes kontor blør og dør liv og skapninger: de erfarer apokalypsen, de erfarer verdens ende.
Business as usual vil tømme verden. Jeg vet ikke om mennesket vil utholde og overleve en slik ensomhet.
Arne R. Pettersen
Sperrebotn