Debatt

Når opp blir ned

Espen Søbye kan rett og slett ha forvekslet «oppover» med «nedover».

KRITIKK I det som fremstilles som en anmeldelse av min nye bok «Tilløp til offentlighet» (Pax 2015) anmelder Espen Søbye isteden sin misnøye med meg og min kombinasjon av fag og offentlighet gjennom tre-fire tiår (Morgenbladet 13. mars). Noe forståelig bilde av boken tilbys knapt, heller ikke via ugjennomtrengelige formuleringer som denne: «Forstås fenomenet Slagstad gjennom hans schmittiansk manikeistiske verdensanskuelse, faller det meste, men ikke riktig alt, på plass. I virkeligheten er dette en anti-hegeliansk posisjon.»

Søbyes underlige tekst bringer også følgende påstand: «Uansett er det en kjensgjerning at hvis Rune Slagstad skal sparke, og det vil han så gjerne, må det nødvendigvis bli nedover.» Og han legger presiserende til: «Boken dokumenterer en tendens til at Slagstad sparker nedover, særlig mot yngre personer».

I Søbyes biografi over Johan Scharffenberg (2010) ble leserne presentert side opp og side ned med til dels rått og ufortolket arkivmateriale. I sin anmeldelse går Søbye til den motsatte ytterlighet, idet han tilbyr «dokumentasjon» uten kildebelegg. Det kan ha sine grunner: Søbye kan rett og slett ha forvekslet «oppover» med «nedover».

I magistergradsavhandlingen om den norske positivismestriden (1975) kritiserte (eller i Søbyes foretrukne term: «sparket») jeg (f. 1945) Arne Næss (f. 1912). I min doktoravhandling, «Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner» (1986), stod kritikken av Jens Arup Seip (f. 1905) sentralt. På 1990-tallet var min opposisjon mot skolestatsråden Gudmund Hernes (f. 1941) vedvarende, dokumentert i «Utvalgte polemikker» (2005), som også inneholder polemikk-kapitler med Kjartan Fløgstad (f. 1944).

Overskygges så dette av påtagelig ungdomssparking i «Tilløp til offentlighet» med innlegg over 926 sider siden 2005? Et sentralt innslag i boken er min kritikk av Jon Elster (f. 1940) – og hans kritikk av meg. Sentralt står også disputter med filosofen Dagfinn Føllesdal (f. 1932). Boken inneholder for øvrig blant annet kontroverser med statsminister Jens Stoltenberg, utdanningsminister Kristin Clemet, helseministrene Jonas Gahr Støre og Bent Høie – alle riktignok yngre enn meg, men er regjeringskritikk å «sparke nedover»?

Er en slik karakteristikk treffende for min kritikk av Stein Sægrov, Kulturdepartementets doldisbyråkrat og strateg bak hovedstadens store museumsfusjon, styregrossisten Siri Hatlen, departementsråd Anne Kari Lande Hasle, Bjørn Erikstein, direktør for Oslo universitetssykehus, eller UiO-rektor Ole Petter Ottersen?

Søbye vil kanskje vise til kapitlet «De utydeliges innmarsj» med en rekke innlegg mot min nedsnakking av «de utydelige førtiåringene» (ungdommen blir visst senere voksne nå til dags): «Det er uklart hva de vil, men tydelig at de vil opp og fram. Det er noe diffust over hele generasjonen, noe mykt i alle retninger.» Til gjengjeld snakket jeg ved samme anledning opp de langt tydeligere trettiåringene i Manifest og Minerva. Når Harald Eia, den kanskje mest markante fra den utydelige ironi-generasjonen, er invitert til å skrive etterordet i «Tilløp til offentlighet», er den for så vidt gitt siste ord i boken.

Men Søbye fremhever «ett eksempel» fra boken som belegg: diskusjonen med Fredrik Thue om hans doktoravhandling om etterkrigstidens amerikanisering av norsk sosiologi. Min kritikk gjaldt at han ubegrunnet hadde satt parentes om Dag Østerberg og Johan Galtung, to sentrale, venstreradikale sosiologer.

Fredrik Thue, som i år runder 50, har nå overtatt det professorat ved Høyskolen i Oslo og Akershus som jeg sa fra meg for noen år siden – et professorat jeg oppfordret ham til å søke. Thue og jeg førte en offentlig, faglig disputt, utvilsomt ganske skarp, slik det har vært tradisjon for blant norske historikere, mer enn noen festet til Jens Arup Seip, som Thue nå spesialiserer seg på.

Rett skal være rett: ved denne imøtegåelsen av Espen Søbye (f. 1954) kan Søbye notere seg i det minste ett eksempel på at jeg sparker nedover – i enhver forstand.

Rune Slagstad
Professor

Mer fra Debatt