Debatt

Munch-museets nye kurs III

«Valget står jo ikke mellom full sannhet og null sannhet.»

KUNST Melgaard+Munch er over. Bølgene stilner og blir til digitale spor – i påvente av en ubestikkelig kultursosiolog. Mye tyder nok på at koblingen stikker dypere enn et flyktig utstillingsprosjekt: den pompøse rammen, den lydsterke markeringen, de ansvarliges helhjertede begeistring, og ikke minst nyheten om det fremskredne samarbeidet med Snøhetta om Melgaards «dødsbolig» nær Munchs Ekely.

Til sjefskonservator Jon-Ove Steihaugs reaksjon (27. mars) på mitt innlegg 13. februar: Jeg refererte to utsagn («Det er kunstens oppgave å provosere» og «Det er viktig å være blasfemisk»). «Hvor har han hentet disse sitatene fra?» spør Steihaug, «De […] gir et inntrykk det ikke er dekning for.»

Formuleringene stammer fra utstillingsåpningen – referert etter egen (temmelig ferske) hukommelse. Ansvarlig kurator Lars Toft-Eriksen brukte «blasfemisk» i en lignende formulering også i Kveldsnytt 22. januar, en uke før åpningen – kanskje oppmuntret av en reporter som velvillig formidlet til seerne hva som sto på spill og hva man hadde i vente: «For mange er Munch nærmest hellig – da kan utstillingen provosere…»

En «blasfemiker» det står respekt av, er vel en person med høye idealer (I have a dream!) som er villig til å betale prisen ved å overskride herskende normer og forventninger (= «post-konvensjonell»). I vår egen postmoderne, narsissistiske og verdinihilistiske kultur – som én ubestridelig trend – blir pubertale provoka­sjoner (= «pre-konvensjonelt»: I hate people/You deserve the worst) møtt med blomster og bifall fra samfunnets støtter – fra Fritt Ord til DnB. For individer i utsatte posisjoner ville det vært mer risikabelt («kjettersk»/«blasfemisk») å være kritisk.

«Det finnes ingen opplest og objektiv 'Sannhet' om Munchs kunst hevet over tid og sted og den som fortolker – slik Høifødt synes å mene», skriver Steihaug. Ja, det ville vært en enøyd og fundamentalistisk posisjon. Men valget står jo ikke mellom full sannhet og null sannhet. Jeg betrakter i all beskjedenhet min egen Munch-avhandling som – på visse premisser – en oppgradering av fortellingen om «Munch anno 1900». Men fortellinger om fortiden (for ikke å snakke om nåtiden!) vil alltid og prinsipielt være foreløpige – og dessuten variere i dybde og kvalitet. I mitt innlegg argumenterte jeg for at Munch-museet bør være en inkluderende kunstarena – med tanke på vårt eget kulturelle mangfold, og ikke minst langveisfarende Munch-entusiaster som rimeligvis blir dypt skuffet når de ikke finner noe av det de har gledet seg til å se. Det gjør ikke inntrykk på Steihaug. «Hvis man kun går på Munchmuseet for å oppleve velbehaget ved det kjente, har man avskåret seg fra ubehaget som en vesentlig side ved Munchs kunst», skriver han. Det ligger åpenbart en slags dyster idealisme (les: intern kunstdiskurs) til grunn for denne strenge avvisningen av noe han kaller «Munch som glansbilde og sjelehygge». «Vi mener at Munchs kunst aspirerer til noe langt mer og fortjener å bli tatt på dypeste alvor». Denne morske og formynderske tonen finner vi også i kunstkritiker Tommy Olssons tosiders forsvar for Melgaard i Klassekampen 8. april – med tilhørende refs av publikum: «Tror dere samtidskunsten er et jævla teselskap?»

Jeg syns Steihaug illustrerer mitt hovedpoeng : Vi trenger et ekte mangfold av kunst- og kulturarenaer, som må få dyrke og utvikle sin egenart. Det er klokere å gjøre et eksisterende kulturtilbud bedre på egne premisser – for et reelt og interessert publikum – enn å gjøre det til noe annet i håp om å lokke til seg flere lokale besøkende (les: ungdom). Et offentlig museum som forvalter en nasjonalskatt på vegne av en hel verden, trenger en annen faglig ramme, ideologi og praksis enn en postmoderne kunsthall for hard core samtidskunst – dét må iallfall Melgaard+Munch ha vist.

Steihaug har rett i at jeg ikke helt hadde skjønt hvor langt det har kommet, men «den nye kursen» må jo kunne korrigeres hvis det viser seg at det bærer galt av sted.

Frank Høifødt
Dr. art.

Mer fra Debatt