Debatt

Munchmuseets kurs mot Bjørvika?

«Det skader ikke å minne om Munchs egen skepsis mot å bli tråkket for nær.»

KUNST Melgaard+Munch kan betraktes fra så mange vinkler, men utstillingen reiser ett viktig spørsmål: Hva skal Munch-museet være? Med stort rom for kreativitet og dristige utstillingskonsepter, skal museet selvfølgelig vise respekt for den sjenerøse giveren – som det skylder sin eksistens. Det vil i praksis si Munchs kunst og et stort, interessert publikum. Parolene må være: Leve et mangfold av kulturarenaer! Respekt for ulike arenaers egenart!

Munch-museet har i alle år fungert som en inkluderende arena. Det skulle bare mangle, siden museet forvalter arven etter en av verdenskunstens enere for et sammensatt nasjonalt og internasjonalt publikum. Mange opplever dagens utstilling som frastøtende, som en trakassering av Munch – og som uegnet for mindreårige. En video som minner om barneporno førte sågar til at det ble levert en politianmeldelse. Dét gir naturligvis høyere besøkstall som umiddelbar effekt, men gjør ikke dermed Munch-museet mer inkluderende (et tilsynelatende paradoks).

«Munch må ikke gjøres hellig» og «det er museets oppgave å utfordre hvordan Munch leses» – har direktør Henrichsen og ansvarlig kurator Toft-Eriksen forklart. Til dét er å si at de fleste oppsøker Munch-museet fordi de setter pris på Munchs kunst og vil se mer av den. Melgaard+Munch er blitt forsvart med en ensporet filosofi: «det er kunstens oppgave å provosere» og «det er viktig å være blasfemisk», klisjeer med en heroisk (om enn noe støvete) aura. Det lyder kritisk, i politisk korrekt forstand - men hva slags kritisk potensiale har en kunstner som provoserer et alminnelig publikum mens han hylles av både pengemakt og kunstmakt? Utstillingens tematikk og visuelle landskap er ellers på mange måter mainstream; det har gjort det lett å stemple kritiske røster som konservative moralister. Men et offentlig Munch-musum med internasjonalt ansvar er ikke stedet for å tøye og teste grensene for ytringsfriheten. Moralsk liberalisme er dessuten et upresist mål på kulturell kapital.

Bjarne Melgaard har bygget sin kultstatus på en grenseoverskridende kunstproduksjon og persona. En forutsetning for såkalt transgressive art er forestillingen om at det å bryte tabuer, normer og forventninger er en verdi i seg selv. Et grunnleggende problem ved denne overskridelsens estetikk er at den er uangripelig. Hvis du protesterer (og det kan det tidvis være god grunn til), så viser du bare at kunsten er vellykket; den virker jo etter sin hensikt, som er å provosere. Den som protesterer har samtidig «misforstått» budskapet, og demonstrert sin manglende forståelse for kunstens misjon og ukrenkelige frihet («Je suis BjarneM»). Om du roser eller riser, så er reklameverdien like god. Medienes duelldramaturgi bygger opp under folks nysgjerrighet, de strømmer til – og voilá: det er bevist – med objektive tall – at Munch-museet prioriterer rett og er i pakt med tiden!

I en «dialog» der Melgaard/Toft-Eriksen står for regi og visuelt støynivå, blir tusen nyanser og finvevde sammenhenger i Munchs kunst effektivt svidd av. Morgenbladets skarpsynte kritiker skrev om «Det store fadermordet». Mishandlingen blir forklart med behovet for å gjøre Munch relevant. Ifølge ansvarlig kurator er for eksempel Munchs Skrik så oppbrukt og uinteressant at han valgte å skjule det under et såkalt snuff-foto fra Internett. Som om han ikke visste (og jubileumsutstillingene demonstrerte) at Munch har appell uten denslags kuratoriske grep – som dessuten smaker sterkt av publikumsforakt.

Da er vi tilbake ved hovedsaken: Hvor skal et Munch-publikum gjøre av seg i disse dager – alle som setter pris på Munchs kunst og er fascinert av hans verden og visjoner? Det er en utbredt innsikt at mennesket forholder seg til «fortellinger» i videste forstand. Vår iboende «vilje til mening» søker helheter og sammenhenger. Tenk da på langveisfarende Munch-elskere – fagfolk, familier og gamle tanter – som i dag kommer på et once in a lifetime-besøk til Oslo og Munch-museet!

Under åpningen av Melgaard+Munch sa direktøren at «utstillingen viser den nye kursen mot Bjørvika». Jeg kan huske kollega Jon-Ove Steihaugs drøm om å kunne bruke Munch som «portalfigur» i et samtidskunstmuseum (Dagbladet 18.01.2000: La Munch være portalfiguren). Steihaug er nå Munch-museets direktør for samling og utstilling. Det er selvsagt mye i dagens kunst som kan egne seg som innslag i en Munch-utstilling, men går det mot en Kunsthall Lambda, der en «relevant» Munch spiller annenfiolin etter fremmede partiturer?

Jeg er ikke tilhenger av et puritansk regime på Munch-museet, men det skader ikke å minne om Munchs egen skepsis mot å bli tråkket for nær. Han var opptatt av tidens ideer om romutsmykning og Gesamtkunst, og av intime og meningsfulle sammenhenger i sin egen kunst. Han sluttet tidlig med å delta på Høstutstillingen nettopp for å ha mest mulig kontroll med presentasjonen av egne bilder. Han sammenlignet selv bildene med instrumentene i et orkester: Når bildene henger sammen, kommuniserer de, utfyller og utdyper hverandre, og skaper en rikere klang, som en visuell symfoni. Munchs fokus på regi og iscenesettelse hadde også sammenheng med at han «hadde noe på hjertet»; det var om å gjøre at kunsten skulle gi uttrykk for en «livsanskuelse». Munch utførte som kjent flere billedserier, og Livsfrisen ble etter hvert en betegnelse på «hovednerven» i hele kunstnerskapet. Et sted skriver han direkte: «Mine billeder passer at henge sammen og taper ved at udstilles med andre.» For ham ville dagens utstilling vært et komplett mareritt.

Frank Høifødt
Dr.art.

Mer fra Debatt