Debatt

Misvisende om Blakes Milton

Da billedkunstneren William Blake skulle presenteres på norsk, var det viktig å velge riktig versjon av Milton, et dikt.

«Jeg skal ikke påstå at verket er lytefritt, ikke fra Blakes side, og ikke fra min.»

I et stort oppslag i Morgenbladet 15. mai har Eirik Lodén, i tillegg til å skrive en anmeldelse av verket Milton, et dikt, også påtatt seg oppgaven med å være en slags overordnet Blake-autoritet, i den hensikt å sette Blake-formidler Uthaug, det vil si undertegnede, grundig på plass.

Som jeg skriver i forordet, finnes det kun fire eksisterende originaler av Blakes hjemmeproduserte verk, men ingen er absolutt like. Blake endret dem underveis, og de viser små individuelle forskjeller og avvik, både for bilder og tekst.

Lodén skjønner ikke hvorfor jeg valgte å oversette/gjendikte (kanskje vi heller skal si «tilveiebringe» eller «overføre»)  versjon C, (som befinner seg i New York City Library) når D er «mer komplett.»

Men valget av versjon C har først og fremst med billedkunstneren Blake å gjøre, det var den versjonen jeg i samarbeid med forlaget valgte, på grunn av den sterke koloritten Blake her tar i bruk, i motsetning til de øvrige tre versjoner som har sine kvaliteter, men som ikke har det samme fargevalget.

Når også billedkunstneren Blake først skulle presenteres på norsk, var det viktig å velge den versjonen som etter vårt skjønn var den vakreste og i kunstnerisk henseende mest uttrykksfulle. Men denne versjonen er, som Lodén riktig påpeker, uten Blakes fortale/Introduction/ som innbefatter den berømte «Jerusalemhymnen» (som brukes som salme i den engelske kirken og også alltid avslutter the «Last Night of the Proms».)

Det er et problem som jeg løste ved å inkludere den, selv om den først forekommer i den siste eksisterende versjonen. (D). Det er muligens ikke akademisk, men det ville tatt seg rart ut om denne mest berømte og mest allment tilgjengelige passus fra hele verket ikke var inkludert. (I parentes bemerket har for eksempel Dag og Tids anmelder nettopp fremhevet gjendiktningen av denne hymnen for sitt sobre språk.)

Når det gjelder Lodéns påstand om at en hel trykkplate er fjernet, medfører det ikke riktighet. Det er vanskelig å se uten å studere de forskjellige versjoner inngående (og jeg brukte mye tid på det), men platene er med i begge versjoner, de er bare på forskjellig plass. Jeg har fulgt copy C så nøyaktig som mulig, slik den er gjengitt i serien Blakes Illuminated Books, som er redigert av noen av de fremste akademiske autoriteter på Blake.

Hvis Lodén mener det er tuklet med platene, bør han stile henvendelsen direkte til dem. Setningene følger Blake nokså nøyaktig. De er inndelt slik Blake selv inndelte dem, ofte også når det gjelder orddeling, slik at det skal være mulig å jevnføre originalen med den norske versjonen. Blakes syntaks er tilpasset det engelske språk, det er vanskelig nok å finne uttrykkene om man ikke også skal fylle et slags urimelig krav om trykksterke og trykklette stavelser, ikke over et par sider, men langt over hundre. Og er man så opptatt av det, har man jo uansett originalen.

Rikdommen i Blakes tekst ligger ikke kun i begreper, de ligger kanskje først og fremst i de sterke og levende mentale bildene. Man må huske på at selv med de mest fremragende Blake-fortolkere som veivisere, er de kun fortolkere. Blake var den inspirerte. Og inspirasjonen er i slekt med begeistring, som for Lodén er så mye mindre verdifull enn den intellektuelle diskurs. Hadde det vært det viktigste for Blake, ville han nok heller ha skrevet en lærebok i filosofi. Men for Blake var innlevelsen, selve det kunstneriske uttrykk, av den største verdi. Han kaller da også Kunsten for den hellige ånds nedslag i mennesket.

Man kan diskutere enkeltheter i en tekst til «kuene kommer hjem», men jeg tror ikke mine valg har gått på bekostning av det poetiske meningsinnholdet og blant anmelderne som har hatt boken i hånden og gledet seg over den, er Lodén alene om å mene det.

Jeg skal ikke påstå at verket er lytefritt, ikke fra Blakes side, og ikke fra min. Teksten er ikke friksjonsfri, og noen løsninger kan sikkert diskuteres. Men husk at om jeg ikke hadde gitt Blakes guder og vetter norske navn, ville Blakes panteon for oss forblitt navnløst.

Geir Uthaug
Statsstipendiat og forfatter av Den kosmiske smie.

Mer fra Debatt