Debatt

Likestillingsparadoks og biologi

«Fem år etter Hjernevask er mange norske samfunnsvitere fortsatt lite glade i biologi.»

LIKESTILLING

Hvorfor har Norge, ett av verdens mest likestilte land, et så kjønnsdelt arbeidsmarked? I sin leder 19. desember kritiserer Anna B. Jensen (ABJ) mitt forsøk på å trekke inn biologi i et innlegg jeg nylig holdt på Litteraturhuset (basert på en artikkel publisert i Samtiden 4/2014).

Når jeg trekker inn biologi, handler dette imidlertid ikke (bare) om at jeg er en «nyfrelst biologientusiast» (ABJ). Det handler om mangelen på gode sosiologiske miljøforklaringer på en kjønnsdeling som, tross de endringene ABJ påpeker, vedvarer.

For: I ni av ti «kvinneyrker» jobber det over 70 prosent kvinner, i åtte av ti «mannsyrker» over 70 prosent menn. 70 prosent av norske ledere er menn. 40 prosent av norske kvinner jobber deltid, mot 15 prosent menn. I offentlig sektor er 70 prosent kvinner, i privat sektor 66 prosent menn. Hvordan kan man forklare disse kjønnsforskjellene?

At kvinner blir direkte diskriminert i arbeidslivet, får liten støtte i forskningen. Kvinner velger heller annerledes enn menn, noe som igjen skyldes at de i gjennomsnitt har en tendens til å foretrekke andre utdanninger og yrker og vekte brøken arbeid/fritid annerledes enn menn. Kvinner og menn har altså i gjennomsnitt noe ulike preferanser. For kvinner er arbeid og karriere viktig, men det er også barn, familie og venner. Menn er derimot mer ensporede karrierister. Kort sagt, norske kvinner har mer komplekse forestillinger om det gode liv enn norske menn.

Dette kan skyldes kjønnsspesifikk sosialisering, men det virker lite plausibelt. Er det én ting middelklasseforeldre, skole, politikere, organisasjoner og media innpoder i norske barn, så er det viktigheten av moderne kjønnsroller både for gutter og jenter.

Dermed er det nærliggende å lete i biologien. Evolusjonsbiologiske teorier som Robert Trivers’ såkalte foreldreinvesteringsteori tilsier noe kjønnsulikhet i preferanser. Dette støttes opp av empiriske studier som viser at tross betydelig individuell og kulturell variasjon, er det klare tverrkulturelle kjønnsforskjeller i utdannings-, yrkes- og partner-preferanser.

En mulig forklaring på likestillingsparadokset er derfor at i likestilte og rike samfunn som Norge, som har bygget ned sosiale barrierer for kvinner, kommer biologiske forskjeller mellom kjønnene sterkere til uttrykk. Dette kaller jeg velferdsstatsnaturalisme.

Fem år etter Hjernevask er imidlertid mange norske samfunnsvitere fortsatt lite glade i biologi. Boken ABJ refererer til, Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet, skrevet av sosiologer og økonomer, diskuterer for eksempel ikke biologiske forklaringer på likestillingsparadokset. Her bør noe skje. Om ikke annet bør man ta seg bryet med å forklare hvorfor man mener biologi er irrelevant.

Til sist. Norske feminister er skeptiske til å forstå kjønnsforskjeller i lys av biologi. Historiens ironi er at feminister ved å bygge ned sosiale barrierer trolig har gjort biologiske kjønnsforskjeller viktigere. I stedet for å bekymre seg over «biologisk determinisme», burde norske feminister (og alle vi andre) glede seg over resultatet: at norske kvinner har fått en historisk unik kontroll over sine liv.

Gunnar Aakvaag
Sosiolog

Mer fra Debatt