«Når man sitter på styringsretten, trenger man ikke diskutere problemet på en saklig måte.»
PUBLISERING I et innlegg i Morgenbladet har jeg hevdet at forskere er underlagt et uheldig press for å publisere mest mulig og at dette er bekymringsfullt. Statssekretær Bjørn Haugstad svarer at norske forskere publiserer mer enn noen gang og at kvaliteten er like god. Jeg svarte at jeg ikke er overbevist om at vi har gode metoder til å måle kvalitet.
I Morgenbladet 24. april avlegger han meg igjen et besøk, denne gangen for å oppklare og presisere det han mener. Først får jeg ros for å ha sagt at siteringsanalyse ikke reflekterer kvalitet, men kritiseres for å ha underkjent at siteringsanalyse «.. er en langt bedre indikator enn Boye tror». Jeg vet ikke hvor Haugstad har noe av dette fra, for jeg har i mine innlegg ikke berørt dette temaet.
Dernest blir det påstått at jeg har skrevet at bibliometri ikke har noe vitenskapelig grunnlag. Dette har jeg aldri hevdet. Bibliometri er aldeles utmerket og svært nyttig. Det er vettløs anvendelse av bibliometriske funn som er uvitenskapelig, og det er noe annet enn det Haugstad tillegger meg.
Dernest kommenterer statssekretæren min henvisning til de vitenskapelige artiklene som påviser at det ikke er noen sammenheng mellom kvalitet og bibliometriske parametre. Haugstad tar feil når han skriver at arbeidene ikke har blitt sitert, for siteringene har vært mange. Poenget er at så langt viser så å si alle artiklene at det ikke er noen slik sammenheng. Artiklene forblir uimotsagte og heller understøttet, altså noe helt annet enn det Haugstad skriver.
En debattform der jeg tillegges meninger jeg aldri har kommet med, er velkjent, men ubehagelig og ikke konstruktiv. Jeg synes denne debatten har vært uten kvalitet og mer egnet til politisk markering enn til oppklaring av spørsmålet.
Denne slagvekslingen er et eksempel på den mangel på meningsfylt kommunikasjon som har preget dette feltet i mer enn ti år. Det har vært en motsetning mellom forskere og administratorer/forskningsledere når det gjelder bruken av bibliometri til å vurdere og å styre forskningen.
Forskerne kan tro at de har benyttet sterke, vitenskapelige argumenter mot et standpunkt, som for eksempel uhemmet bruk av bibliometri som mål for forskningskvalitet. Men kort etter kan de samme uvitenskapelige påstandene igjen fremmes som gangbar mynt, som om ingenting har skjedd.
Det er noe som heter selvanvisere, som er pappfigurer benyttet til trening i det militære. Når selvanviserne har blitt skutt ned, reiser de seg automatisk opp igjen etter en viss tid, tilsynelatende uberørt. Slik er det også her: Når man sitter på styringsretten, trenger man ikke diskutere problemet på en saklig måte.
Jeg har fått gledelig mange positive tilbakemeldinger fra andre forskere for at jeg tar opp temaet, men det er ikke få som føyer til: «At du orker». Det er nok riktig å karakterisere forskernes holdning som resignert, dessverre. Det kommer ikke noe meningsfylt ut av det allikevel, og det kan vi vel konstatere nok en gang.
Erik Boye
Professor, Radiumhospitalet