Jeg tror sosiologi og biologi bør undervises i forskjellige fag.
HJERNEVASK Gunnar C. Aakvaag avlegger meg en visitt i Morgenbladet 20. februar, i forbindelse med sin mangeårige insistering på at samfunnsvitenskapen må forholde seg til den naturalistiske vendingen. Jeg er sitert på at biologisk inspirert samfunnsforskning er «dels latterlig, dels uinteressant».
Aakvaag har gjentatte ganger kommet trekkende med dette, blant annet i to debattpaneler vi har sittet i sammen de siste årene. La meg derfor si følgende:
1. Jeg skrev ikke at jeg så på forskningen som latterlig og uinteressant, men at mange samfunnsvitere så slik på det. Jeg ga disse betydelig, men ikke uforbeholden, støtte.
2. Sitatet er hentet fra et essay jeg skrev i en bok hvor redaktørene (Rune Å. Nilsen og Pål Veiden) oppmuntret til en polemisk form. En slik oppfordring var ikke uten betydning for hvordan jeg formulerte meg.
3. Essayet ble publisert i 1998, altså tolv år før Hjernevask. Jeg benektet ikke biologiens betydning for adferd og samfunnsorganisering, men argumenterte for at det evolusjonsøkologiske perspektivet a) svikter i formuleringen av alternative hypoteser og b) produserer forskningsresultater som ofte er oppsiktsvekkende trivielle. Faglig bygget jeg på Jon Elsters funksjonalismekritikk. Det var altså langt fra noen postmoderne barrikadestorm mot vitenskapen.
Den første av de to påstandene over var riktig for 17 år siden, men den er mindre gyldig i dag. Den gang var mye av den biologisk inspirerte forskningen opptatt av å finne ut hvordan ethvert adferdstrekk eller enhver organiseringsform kunne forklares ved å vise til at den var evolusjonært gunstig. Dette oppfattet og oppfatter jeg som lite interessant, fordi det overser skillet mellom kausalitet/funksjon og intensjonalitet. Mye av den forskningen Aakvaag propaganderer for, er mer konstruktiv i så måte, ved at den lanserer hypoteser som kan konkurrere mot andre.
Den andre påstanden mener jeg fortsatt et godt stykke på vei er gyldig. Et eksempel: Humanistiske og sosiologiske studier av musikk har bidratt med mye innsikt i både variasjon, ulike typer harmonier og rytmer og hvordan ulik musikk appellerer til ulike samfunnsgrupper. Målt mot dette synes jeg ikke det er så veldig konstruktivt å vise hvorfor musikk i første omgang fenger mennesket evolusjonært sett, noe som ofte er biologismens utgangspunkt. Som sosiolog synes jeg variasjon er mer interessant enn å finne et minste felles multiplum.
Aakvaag er skuffet over at «biologiske perspektiver ikke tas inn på pensum på samfunnsvitenskapelige studier». Jeg tror perspektivmangfold er en styrke og at sosiologi og biologi, i tråd med differensieringen av vitenskapelige disipliner, bør undervises i forskjellige fag. Jeg tror ikke på enhetsvitenskapen.
Lignende imperialistiske forsøk på å definere samfunnsvitenskapen har vi sett før. I 1970-årene kom man ikke utenom Marx, i 1980-årene var det mange som hevdet at man ikke kom utenom økonomi og teorien om rasjonelle valg, og i Aakvaags og min studietid var det mange som mente at den språklige vendingen ville kaste om på sosiologien. Intet av dette skjedde. I stedet bidro disse motebølgene til det perspektivmangfoldet som alltid har preget sosiologien. Jeg føler meg trygg på at det samme vil skje med den naturalistiske vendingen.
Arve Hjelseth
Sosiolog, NTNU
Se også side 24-25