«Det ble ganske åpenbart at mennesker faktisk døde.»
KUNST I en artikkel i Morgenbladet 27. februar undrer Lasse Midttun seg om hvorvidt mitt prosessverk Rondellhunden er blitt umulig gjennom hendelsene i København. Tankerekken han utvikler, kretser rundt en postmoderne språkfilosofi der virkeligheten aldri kommer inn i språket.
Det skal nå sies at den postmoderne språkfilosofien ikke har så mye med mitt prosjekt å gjøre. Man bør også huske på at perioden med Baudrillard som en hovedskikkelse i kunsten ble temmelig kort. Allerede rundt 1990 fantes det for eksempel flere kunstnergrupper som Group Material, General Idea, Gran Fury, som for eksempel lagde kunstprosjekter knyttet til aids. Og det ble ganske åpenbart at mennesker faktisk døde. Kunsten ble gjennomgripende forandret til å bli en eller annen form for «sosial kritikk», og dens identitet ble flyttet fra form til innhold. «Sosial kritikk» har vært den internasjonale samtidskunstens virksomhetsfelt siden midten av 1990-tallet.
Kunsten som prosess, med reaksjoner og kommentarer som en del av kunstverket, springer ut av konseptkunsten fra siste halvdel av 1960-tallet. Bakgrunnen er økende mistro mot ideen om kunstverket i seg selv som bærer av kunstnergeniets dype åndelighet. I dag har ikke dette tankegodset mange talsmenn. Kunstnere kan være originale og kreative, men spørsmålet er hva «kunst» gjør med kunstnerens aktiviteter. Et vesentlig innslag i samtidskunsten er den relasjonelle estetikken som Nicolas Bourriaud har beskrevet. Kjernen i dette er at kunsten består av sosiale aktiviteter som kunstneren initierer, men ikke kontrollerer. Så er tanken at dette skulle kunne utgjøre en kunstens politikk og at skillet mellom kunst og sosiale og politiske handlinger mister sin betydning. I dag er relasjonell estetikk en integrert del av kunsten, som nærmest kretser rundt ideene «kunst som politisk aktivisme» og den alminnelige oppfatningen «kunst som undersøkelse». Det som er problematisk, er å se hva «kunst» skal kunne tilføre henholdsvis «politisk aktivisme» og «undersøkelse». Dette kan besvares med at kunstens tradisjoner og referanser muliggjør en annen form for refleksjon enn hva andre områder kan fremby. Det vanskelige spørsmålet er hva det leder til.
Med denne helt korte sammenfatningen kan man lett se at Rondellhund-prosjektet ikke er noe spesielt nytt. Det som er uvanlig, er to ting. Dels omfanget og konsekvensene, og dels at det berører et område som ikke inngår i kunstverdenens politiske agenda. Men bortsett fra dette er det ikke noe problem med «virkelighetens» nærvær i kunsten. Det har vist seg at forholdet 1:1 sjelden spiller noen rolle. Kunsten blir kunst gjennom kunstverdenens måte å behandle den på. Om kunsten skulle nå utenfor gallerier og kunsthaller, vil den likevel beholde sin kunstidentitet, i det minste for kunstverdenen.
Det som problematiseres i Midttuns tekst, er fremfor alt det moralske problemet. Om et kunstprosjekt kan forbindes med ytterst alvorlige hendelser, for eksempel dødsfall, er det rimelig å se også disse hendelsene som en del av prosjektet? Jeg kan ikke se det som noe problem i seg selv. Hendelser som på ulike vis kan forbindes med Rondellhund-prosjektet, bør kunne gjøres rede for. Mer vesentlig er hvordan en slik redegjørelse skal gestaltes. Frem til i år har Rondellhund-prosjektet hatt karakter av å være en – ikke ufarlig, men likevel – såpeopera. Gjennom en rekke tilfeldigheter har en tegning fått en symbolbetydning av en rang som ikke står i proporsjon til objektet. Attentatene som har vært utført, har vært alvorlig ment, men amatørmessig gjort. Når jeg har holdt forelesningspresentasjoner, har jeg derfor kunnet holde en lett tone, siden terrorister må tåle å latterliggjøres. En annen sak er selvfølgelig muslimer som mer eller mindre høyrøstet har krevd respekt. Men den siden av saken er en diskusjon om hvordan ytringsfrihet skal praktiseres.
Men 2015 bragte et annet nivå. Attentatet i Paris var i en viss grad knyttet til prosjektet ettersom Charlie Hebdo hadde mottatt Lars Vilks-komiteens ytringsfrihetspris. Det medførte dessuten at sikkerhetsnivået i Sverige ble hevet. Hendelsen i København innebar slutten på såpeoperaen, men ikke på kunstprosjektet. Også dens tragiske deler må gjøres rede for, men det lar seg ikke gjøre på samme vis som tidligere uten at det fremstår som dypt kynisk. Jeg vil heller ikke se det som ufruktbart. Å oppfatte og forstå hendelsen i København er ikke noe som er gitt. Trolig vil den bli knyttet til allerede ferdigstilte narrativer som fortjener å bli diskutert. Se for eksempel journalisten og øyenvitnet Niels Ivar Larsens beretning om hendelsen, der filmreferanser spiller en fremtredende rolle uten at man derfor kan snakke om kynisme.
Det er heldigvis uvanlig at kunstverk leder til alvorlige skader eller dødsfall. Når det skjer, kan det være rene uhell, som for eksempel i prosjektet The Umbrellas av Christo og Jeanne-Claude 1984–91. En av de store paraplyene slet seg løs og voldte en passerende bilists død, og en arbeider døde under monteringen. Slike hendelser tilfører ikke noe av interesse eller mening, og følgene ble at prosjektet ble avsluttet tidligere enn planlagt. Et mer intrikat eksempel er David Machs skulptur Polaris (1983), en atomubåt bygget av bildekk, utenfor Hayward Gallery i London. Skulpturen vakte mye oppmerksomhet. En mann reagerte med å tenne på verket – med den følge at han fikk så alvorlige skader at han døde. Machs verk var ikke et prosessverk, men hendelsen med dødsfallet er blitt en del av verket og har gjort at det vekker ekstra interesse. Spørsmålene kan stilles: Var Mach skyldig i dødsfallet? Burde han trukket verket sitt tilbake etter ulykken? Burde kritikere og andre betraktere unngått å nevne hendelsen?
Dagens internasjonale samtidskunst er dypt engasjert i et ønske om å påvirke verden utenfor kunsten. Men det viser seg at kunstverdenen bare lykkes med å forandre seg selv og å få samfunnet til å akseptere den. Problemet med å nå utenfor er at kunstens dypsindighet og komplekse diskurs da går tapt. En annen sak er å vekke oppmerksomhet og interesse overhodet. Den politisk orienterte kunsten som dominerer samtidskunsten, representerte en gang i tiden en radikal venstreside. I dag er dette politisk korrekt og leder svært sjelden til noen kontroverser. Rondellhund-prosjektet følger ikke de rådende anbefalingene og skaper sine skandaler. Det lever hovedsakelig sitt liv utenfor kunstverdenen, men må betale prisen å forvandles til et forenklet politisk redskap.
Lars Vilks
Kunstner og kunstkritiker