Annonse
14:20 - 12. mars 2015

Hjernetøv

Hjernevask-teorien om hjernekjønn er kanskje mindre naturalistisk enn den gir seg ut for å være.

Annonse
«Kanskje ‘maskulinitet’ i utgangspunktet ikke kan betraktes som en essens på samme måte som vannets essens er uttrykt i den kjemiske formelen H2O?»

Oppvask etter Hjernevask

  • Det er fem år siden den populærvitenskapelige tv-serien Hjernevask gikk på NRK. Ble vi klokere eller dummere? Går vi mot en ny naturalisme?
  • I en serie artikler og live-debatter denne våren ser Morgenbladet på forholdet mellom samfunnsvitenskap og biologi.
  • I tillegg til debatt­artikler arrangererer Morgenbladetsalongen livedebatter. 25. februar diskuterte et panel av samfunnsvitere kjønn sett i lys av biologiske forklaringer.
  • Neste salonger i serien finner sted den 26. mars: «Rase – finnes det, og i så fall, hva betyr det?» og 16. april: «Klassebakgrunn – kan biologi forklare samfunnsposisjon?»
  • Tidligere artikler: 20. februar: «Trenger vi en ny Hjernevask?» (Gunnar Aakvaag) og 27. februar: «Hva kan kvinner bli?» (Toril Moi).

Det ropes på en ny Hjernevask. Ifølge sosiolog Gunnar C. Aakvaag (Morgenbladet 20. februar) har ikke norske samfunnsvitere lært så altfor mye av kampanjen som Harald Eia og Ole-Martin Ihle førte mot en rekke av deres representanter gjennom programserien Hjernevask for fem år siden. Ifølge Aakvaag har de blant annet ikke tatt innover seg den enorme betydningen som kjønnstypisk hormonsirkulasjon i fosterlivet (prenatale hormoner) skal ha for manifestasjonen av kjønnstypisk adferd i moden alder. Dette skal den såkalte «naturalistiske vendingen» angivelig ha bevist hinsides enhver rimelig tvil, ifølge Aakvaag.

 

Men det er ikke så sikkert at det er i sin skjønneste naturalistiske orden å ta artiklene og bøkene som hevder å ha påvist slike sammenhenger, inn på samfunnsvitenskapelige pensumlister, slik Aakvaag krever. I det minste burde denne typen litteratur leses sammen med noen av de utallige kritiske gjennomgangene den har blitt gjenstand for – forfattet av fullt kompetente biokjemikere, utviklingsbiologer, hjerneforskere, kognisjonsforskere og biofaglig informerte vitenskapsfilosofer.

Min personlige anbefaling av sekundærlitteratur som med fordel kan ledsage lesningen av Simon Baron-Cohens The Essential Difference, ville ha omfattet samfunnsmedisineren Rebecca M. Jordan-Youngs bok Brainstorm: The Flaws in the Science of Sex Differences fra 2010. Det er en bredt anlagt metastudie som vurderer det (natur)vitenskapelige grunnlaget for den påståtte sammenhengen mellom hormonsirkulasjon i fosterutviklingen og kjønnstypiske adferdstrekk. Den dekker et korpus på over 300 studier (publisert mellom 1967 og 2008), og med dette er Brainstorm trolig en av de mest omfattende i sitt slag.

I boken finner vi et eget kapittel som tar for seg den antatte sammenhengen mellom kjønnstypisk, tidlig hormonpåvirkning og kjønnstypiske interesser. Aakvaag & co sin påstand er som kjent at det angivelige likestillingsparadokset – at kvinner velger «kvinneyrker» i likestilte Norge – beror på kjønnstypiske interesser, som i sin tur skyldes kjønnstypisk hormonell forming av hjernen i fosterutviklingen. For oss biofile biodilettanter vil Jordan-Youngs metastudie derfor være et nyttig redskap for å vurdere hvor «naturalistisk» denne påstanden kan påberope seg å være.

Bildet av forbindelsen mellom tidlig hormonpåvirkning og kjønnstypiske interesser vi presenteres for gjennom Jordan-Youngs metastudie, er mildt sagt et fargerikt, forvirrende og usammenhengende lappeteppe, og fremfor alt viser det en høy forekomst av motsigelser på tvers av studier.

En typisk illustrasjon på dette er forholdet mellom et sett med langtidsstudier utført av Simon Baron-Cohens team og en lignende studie gjennomført av Melissa Hines med flere. Baron-Cohen så kjønnstypiske interesser opp mot testosteronnivå målt i fostervannsprøver, og Hines undersøkte testosteronnivået i blodprøver fra gravide kvinner (maternalt serum). Den ene konkluderte med at prenatalt testosteron ga «maskuliniserende utslag» i interesseprofilen hos gutter, men ikke jenter, og den andre fant et tilsvarende – vel å merke svakt – utslag hos jenter, men ikke hos gutter.

I den sistnevnte studien ble det også testet for kjønnsdifferensierende utslag på kjønnstypiske interesser av SHBG – en type globulin i blodplasmaet som binder kjønnshormoner – og ingen utslag i noen bestemt retning ble påvist hos gutter eller jenter. Derimot fant en tredje studie (som også brukte maternalt serum som indikator) maskuliniserende utslag av SHBG på voksne kvinners interesser og rolleadferd. På den andre siden fant den samme studien at testosteron ikke hadde noe bestemt kjønnsdifferensierende utslag på interesseprofilen hos noen av kjønnene.

 

Den gruppen av studier som Jordan-Young vier mest plass til, er studiene som er gjort på jenter med CAH (congenital adrenal hyperplasia, medfødt binyrehyperplasi). Dette er et intersex-syndrom som innebærer overproduksjon av androgener i binyrene. Pikebarn med dette syndromet blir som regel diagnostisert ved fødselen, siden mange av dem fødes med uklare kjønnskarakteristika. Hormonhypotesen til Aakvaag & co. forutsier at denne gruppen vil tendere mot å oppvise en mer maskulinisert interesseprofil sammenlignet med uaffiserte medsøstre og den kvinnelige befolkningen for øvrig. I første episode av Hjernevask henviste Simon Baron-Cohen til en studie som forskernettverket hans da var i gang med å foreta på en gruppe med dette syndromet.

Dataene Jordan-Young har gjennomgått, tilsier samlet sett ikke maskulinisert (altså høyere) aggresjonsnivå hos CAH-jenter sammenlignet med uaffiserte jenter. Noen studier viser mer «maskuline tanker» i barndommen om ekteskap, familieliv og karriere, men bildet er sammensatt. Derimot ser lekeadferd – leketøypreferanser, aktivitetspreferanser og kjønnet til foretrukne lekekamerater – ut til å være merkbart maskulinisert hos denne gruppen. Denne korrelasjonen mellom økt testosteron og maskulinisert lekeadferd blir dog i liten grad bekrekftet av studier hvor det brukes andre indikatorer for prenatal hormonpåvirkning enn CAH (tvillingstudier, fingerlengdeforhold, fostervannsprøver og maternalt serum, samt tilfeller der såkalte kjønnshormoner er blitt administrert for kliniske formål under svangerskapet). Unntaket er i så måte den nevnte studien fra Hines, som altså fant at testosteron har et svakt maskuliniserende utslag på jenters lekeadferd.

For øvrig er det ingenting i CAH-dataene som utelukker en kontekstuell fortolkning av de positive funnene. Jenter med dette syndromet er ofte gjenstand for intens medisinsk kontroll og intervensjon, blant annet gjentatte kirurgiske korreksjoner av kjønnsorganene, gjennom store deler av oppveksten. Slike omstendigheter tenkes å virke inn på tilbøyeligheten jenter i denne situasjonen har til å drømme om å bære frem og fostre opp barn. De samme forholdene kan også tenkes å ha et maskuliniserende utslag på utviklingen av deres kjønnsidentitet, som i sin tur kan spille inn på graden av oppvist gutteaktighet. Som Cordelia Fine påpeker i Delusions of Gender, så kan det være at det vi ser hos disse jentene like gjerne kan være «greater identification with male activities, whatever they might be».

Følgelig er støtten som hormon-hypotesen finner i CAH-studiene i alle tilfeller å betrakte som temmelig beskjeden. Det eneste trekket hvor CAH-jentene oppviser en klar maskulinisert tendens, er lekeadferd, og selv ikke dette funnet utelukker en kontekstuell fortolkning.

 

Men kanskje «maskulinitet» og «femininitet» i utgangspunktet ikke kan betraktes som uforanderlige essenser på samme måte som vannets essens er uttrykt i den kjemiske formelen H2O? Jordan-Young peker på en studie av leketøypreferanser hos svenske CAH-jenter, publisert av Anna Servin med flere i 2003, hvor testsubjektene selv fikk uttrykke sine preferanser i aktiv lek, det vil si der analysen ikke (i motsetning til mange andre studier) baseres på foreldres utfylling av spørreskjemaer. Ifølge forfatterne selv viste denne studien en maskulinisering av CAH-jentenes leketøypreferanser, siden kontrollgruppen oppviste betydelig større interesse for jente­leketøy (fremfor alt Barbie og Ken) enn CAH-jentene gjorde. Det forfatterne imidlertid forbigår i stillhet i konklusjonen sin, er at det desidert mest foretrukne leketøyet hos både CAH-gruppen og kontrollgruppen var Lincoln Logs, som en type byggesett. På en god andreplass fulgte en leke med fire biler i en garasje. Begge disse lekene var klassifisert som «maskuline». I ettertid har det – som man kan forvente – vært mindre populært å bruke Lincoln Logs i slike studier.

Som et apropos kan det her nevnes at testsubjektene i denne studien fikk velge mellom et «maskulint», «feminint» og «nøytralt» leketøy som de skulle få til odel og eie. De fleste jentene i kontrollgruppen valgte da å ta med seg den «nøytrale» leken – en ball. I andre studier av leketøyspreferanser har ballen gjerne vært klassifisert som en «maskulin» leke. Det mangler ikke på lignende eksempler i litteraturen.

 

Til slutt: Hva med studier som viser at testosteronnivå hos fedre varierer omvendt proporsjonalt med grad av deltagelse i fysisk barneomsorg? Slike funn bør nok også få plass på fremtidens naturalistiske pensumlister på samfunnsvitenskapelige studier.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.