«Knivskarpe skiller i kontaktssoner forventes kun når ulike arter møtes, ikke når raser møtes.»
FLYKTNINGER Da jeg for snart seksti år siden tok brevkurs til forberedende filosofi, prøvde Jakob Meløe og Finngeir Hiorth å lære meg saklighet: Det var for eksempel usaklig å tillegge folk motiver. Om jeg sa til eller om Eivind Trædal at hans standpunkt i debatten om innvandring er motivert av et ønske om å bli oppfattet som et hjertevarmt menneske, behøver han ikke å bry seg om det. For jeg har ingen mulighet til å begrunne en slik beskyldning, og det er lett å forstå at han heller ikke har noen muligheter for å avkrefte den. Slike beskyldninger er derfor bare luft.
Men motiver er en ting, og påvisbare effekter noe helt annet. Er situasjonen i norsk offentlighet i dag at visse standpunkter i innvandringsdebatten faktisk får folk flest til å sortere oss i gode («empatiske») og dårlige («ikke empatiske») mennesker? Er det blitt slik her – som det påstås å være i Sverige – at intet skjellsord er for sterkt om den som bidrar med et argument mot for eksempel arbeidsinnvandring? Eller at en faktisk kan skaffe seg rykte som et godt menneske ved å fremføre praktisk umulige – eller problemskapende – forslag i innvandringsdebatten?
For meg som samfunnsforsker er det ingen tvil om at arbeidsinnvandring til et land som vårt er et bidrag til større inntektsforskjeller – altså større ulikhet. Samtidig forteller internasjonal komparativ forskning oss at ulikhet er den viktigste årsak til en serie samfunnsmessige problemer, som for eksempel økonomisk vekst ikke er noe effektivt middel mot. (Wilkinson og Pickett: Ulikhetens pris, Res Publica 2012).
Da jeg i et avisinnlegg skrev noe sånt som at «vi» (statsministeren, Støre, FN, norske aktivister osv.) sto overfor et umulig valg med hensyn til drukningstragediene i Middelhavet, fikk jeg motinnlegg under tittelen «La dem drukne!» Av slike erfaringer dresseres mange til å holde kjeft.
Det som gjør valget umulig, er at Europas folk ikke kan leve med konsekvensene av det alternativet som flyktningene ville foretrekke. Ingen ville drukne om EU eller FN satte opp en sjøsikker og billig ferge over Middelhavet. Men om noen ble avvist på kaia og returnert, ville folkesmuglerne og drukningsdøden fortsette – for de avviste ville like sterkt til Europa som før.
Dette skrev jeg for å få frem at det å gjøre plass for noen afrikanere i Europa er et elendig surrogat for generøs bistand til allmenn utvikling i deres egne land. Men det er ingen interessert i lenger, for hvordan skal vi da få utført det som Jagland kalte «drittjobber» billig nok?
Ottar Brox
Professor i sosiologi