Annonse

Annonse

03:34 - 05. juni 2015

Gode formål og gale følger?

Avkler: Terje Tvedt har avkledt den norske moraleliten, mener artikkelforfatteren. Foto: Christina Ulriksen
«Humanisme uten motforestillinger kan ende i inhumanitet.»

FLYKTNINGER Sjelden har en norsk moralelite blitt grundigere avkledd enn i artikkelen «Narsissimens triumf» i Morgenbladet sist uke. Terje Tvedt gir tallmessig belegg for et motperspektiv til moralen bak programmet for å ta imot 10 000 syriske flyktninger. Tvedts essay var et svar til Morgenbladets førstesideoppslag: «Er det galt å være god?»

Når en debatt dreier seg om etikk, er det er vanskelig å komme utenom Immanuel Kant. Kant ville frigjøre moralen fra all konsekvensetikk. Han er blitt oppfattet som protestantismens svar på katolisismens Thomas Aquinas. I sin avvisning av all empirisk basert opposisjon kom han til å bli mer katolsk enn paven. Forut for kanonisering av helgener har pavekirken en institusjon som kalles djevelens advokat. Et slikt prinsipp ligger fjernt fra Kants filosofi.

Nå er det ikke lenger Kant som er autoriteten for de som hevder sinnelagsetikkens primat. For disse er samvittighetens røst og sterke følelser blitt oppfattet som moralens kilde. Mot slike oppfatninger kan spørsmålert bli stilt om «de som tenker med magen heller enn med hodet» har krav på en moralsk overstatus.

Dermed er vi over i konsekvensetikken. En etikk som tar inn over seg både gode og onde konsekvenser av forskjellige handlinger, burde kunne åpne for en maksimal realitetsforståelse. Men også konsekvensetikken har sine svakheter. Det er overmenneskelig å ta hensyn til alle mulige følger av en handling.

En systematisert empiri kan som regel korrigeres av annen empiri. Det hjelper ikke å innføre et demokratisk korrektiv til interessebestemte argumenter. Demokrater har en tendens til å tenke kortsiktig, som regel til neste valg. Dessuten er det mange som ikke har stemmerett ved demokratiske valg. Barn, de som skal arve konskvensene av nåtidige valg, har ikke stemmerett. Det har heller ikke naturen.

Når det gjelder den sistnevnte innvendingen mot nåtidig konsekvensetikk, er det mange ting som kunne trekkes fram. For første gang i menneskenes historie står vi overfor en situasjon der mennesket er blitt den sterke part i forhold til naturen, det vil si til naturens evne til å reprodusere ressurser som menneskene forbruker. Engelskspråklige forskere har snakket om et overshot i menneskenes tilpasning. Tidsperioden da denne mistilpasningen tok av, kan langt på vei tidfestes til 1980-tallet.

Konsekvensene av en antroposentrisk moral i forhold til naturen kan få mange dysfunksjonelle følger. Overbefolkning er en av dem. Egypt er her et eksempel. På Napoleons tid ble folketallet i Egypt anslått til 2 millioner. Det nåværende folketall er på 84 millioner. Nilen er den samme, og som en egypter sa til meg: Det er mulig å rense Nilens vann tre ganger, men ikke fire.

Dette er et eksempel på at en humanisme uten motforestillinger kan ende i inhumanitet. I en slik situasjon nytter det ikke bare å hevde at menneskerettighetene tilhører vår sivilsasjons grunnverdier, det vil si verdier som er tidløse og som det ikke er tillatt eller moralsk akseptabelt å analysere videre.

Konsekvensen av en afrikansk overbefolkning er de flykningestrømmer som vi i våre dager ser at krysser Middelhavet for å kunne bosette seg i Europa. Etter all sannsynlighet er dette bare begynnelsen. Dersom de befolkningsmessige beregninger fra FNs demografiske kontor skulle slå til, vil Afrika firedoble sitt folketall i løpet av dette århundret. Under slike forhold er det grunn til å vente at flykningestømmene blir enda større, med økonomiske, demografiske og kulturelle følger for vår verdensdel. Stilt overfor slike utfordringer kommer de fleste former for samvittighetsbasert sinnelagsetikk til kort.

Sigurd Skirbekk
Prof. em. i sosiologi ved UiO

Annonse

Mer fra Debatt