Debatt

Gjør retten til å krenke det alltid rett å krenke?

I ytringsfrihetens navn: Ikke krenk andre med mindre det er helt nødvendig for å formidle budskapet.

«Vi må ikke glemme at det er oss (inkludert de aller fleste muslimer) mot terroristene – ikke oss mot islam.»

YTRINGSFRIHET

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» De fleste vil si seg enige. Men hvem bestemmer hva som er urett?

La meg først presisere det selvsagte: Jeg fordømmer terroraksjonen i Paris så sterkt som noen. Ingenting kan rettferdiggjøre de avskyelige handlingene som ble utført der. Og terror er aldri løsningen. Aldri. Vi kan være uenige om hvor grensene for ytringsfriheten skal gå, men det er uansett slik at ytringsfrihetens grenser skal håndheves av myndighetene, ikke av terrorister.

Mitt innlegg tar utgangspunkt i hva ytringsfriheten er: «den frihet alle mennesker har til å gi uttrykk for det de mener, og ønsker å si noe om,» ifølge Store norske leksikon. De bærende hensynene bak er sannhetssøken ved fri meningsutveksling, menneskets personlige frihet og autonomi, samt mulighet for fri meningsdannelse og dermed reelt demokrati.

«Enten har vi absolutt ytringsfrihet, eller så har vi det ikke», ble det sagt på TV 2-nyhetene mandag 12. januar, og flere av våre fremste politikere stilte villig opp med karikaturer av profeten for å vise at de «ville kjempe for ytringsfriheten». Det er lett å la seg rive med i en stadig mer polarisert og tabloid debatt i etterkant av terroren i Paris. Men vi har ikke absolutt ytringsfrihet – den er i norsk lov avgrenset blant annet av retten til privatliv, samt forbudene mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, diskriminerende og hatefulle ytringer, se blant annet straffeloven § 135a. Og dette er ikke tiden eller anledningen for politisk populisme.

«Retten til å krenke» har vært i medias søkelys de siste dagene, og Jonas Gahr Støre kritiseres nå for at han «ikke står opp for ‚retten til blasfemi’». På samme måte som man har rett til å tegne karikaturer av profeten, er også blasfemi og krenkende ytringer beskyttet av ytringsfriheten. Religionskritikk, herunder av islam, er en helt legitim – og viktig – del av ytringsfriheten.

Likevel vil jeg minne om at ytringsfriheten kommer med et ansvar og må utøves med respekt. Dette fremgår også i Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10, hvor det heter: «Fordi utøvelsen av [ytringsfriheten] medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike (…) innskrenkninger (…) som er nødvendige i et demokratisk samfunn (…) for å verne andres omdømme eller rettigheter (…).»

Jeg tar ikke med dette på noen måte til orde for sensur eller ytterligere lovfestede begrensninger av ytringsfriheten enn de som er nevnt ovenfor. Men heri ligger likevel et prinsipielt viktig poeng i den dagsaktuelle debatten: Selv om ytringsfriheten inkluderer rett til å fremsette krenkende og blasfemiske ytringer, er det ikke nødvendigvis riktig å gjøre det. Man bør ikke i ytringsfrihetens navn krenke andre med mindre det er helt nødvendig for å formidle budskapet – man bør ikke krenke for krenkelsens skyld.

Med dette utgangspunktet er det grunn til å stille spørsmål ved om det for å fremme islamkritiske ytringer er nødvendig å karikere profeten, og derved krenke millioner av muslimer?

Det er det etter min mening ikke. Islamkritikk kan, og bør, gjøres i en annen form. Og når retten til blasfemi, til å krenke og til å latterliggjøre andres religiøse vilkårsløst gjøres til viktige elementer i ytringsfriheten, vitner det om en debatt som har sporet av. Ytringsfriheten er viktig fordi den er nødvendig for å ivareta de nevnte hensyn som begrunner den: sannhet, frihet og demokrati. Faren ved å gjøre retten til krenkende og blasfemiske ytringer i seg selv viktige, er at ytringsfriheten utvannes – hvis alt skal være like viktig, blir til slutt ingenting viktig.

«Jeg er ikke enig i det du sier, men jeg er beredt til å dø for å forsvare din rett til å si det.» Sitatet fremhever ikke bare ytringsfriheten, men også viktige verdier som må følge med den: Gjensidig respekt og solidaritet. Verden trenger mer av det, og mindre av splittelse som igjen kan føre til radikalisering.

På samme måte som en muslim kanskje ikke helt kan forstå hvordan man kan gjøre vann til vin og mette 5000 mennesker med fem brød og to fisk, klarer ikke jeg (som for øvrig ikke er troende) helt å forstå hvordan en tegning kan være så opprørende. Men jeg kan likevel respektere det.

Jeg tror ikke en intensivering i trykkingen av krenkende karikaturer er verken riktig eller hensiktsmessig reaksjon på terroren i Paris. Vi må ikke glemme at muslimene ble rammet også. Ikke bare den muslimske politimannen som ble henrettet på gaten, men alle de som deler våre verdier og ønsket om en fri og trygg tilværelse i et samfunn for alle.

Også de som har en religiøs overbevisning som tilsier at profeten ikke skal avbildes eller tegnes. Vi må ikke glemme at det er oss (inkludert de aller fleste muslimer) mot terroristene – ikke oss mot islam.

Leif Tomas Vik
Advokat i advokatfirmaet Staff

Mer fra Debatt