«Det er ufarlig å tyne kristne fastleger.»
ABORT For et år siden spurte jeg i Aftenposten (20. mars 2014) om ikke mannen bør få være med å avgjøre om avkommet hans skal aborteres eller ei. I et essay i Nytt Norsk Tidsskrift (½015) følger Runar Døving opp forslaget om at barnefaren bør kunne foreta en «juridisk abort», frasi seg farskapet.
Så blir det opp til moren om hun velger å føre fram barnet på eget ansvar. Jeg synes det er et håpløst forslag: Som mann godtar jeg ikke at fedre slår hånden av sine fødte barn, uansett hvor ønsket de måtte være. Men uavhengig av det moralske kan ikke samfunnet godta at barn fratas retten til å ha en far å forholde seg til.
Bør ikke barnefaren i det minste få si sin mening? Det er standarden i mange medisinsk-etiske spørsmål: De som har «aksjer» i beslutningen, skal ha rett til å uttale seg, men ikke nødvendigvis beslutningsmyndighet. Men selv en slik mellomløsning kan være uholdbar for abortsøkende kvinner, i situasjoner der kvinnen og mannen ikke har en fast relasjon, ikke er på talefot, eller der hvor hele poenget er at kvinnen ønsker å abortere uten at barnefaren skal få vite om det.
Jeg tror det er umulig å lage en lov som gir mannen formelle rettigheter i abortspørsmålet – uten at det på uakseptabelt vis krenker kvinnens integritet. Samtidig spør jeg: Hvis vi skulle laget en «Abortloven 2.0» i 2015 – kunne vi gjort det uten å gi mannen rettigheter? Se hvor involvert moderne menn er i sine barns liv, fra den første ultralyden i 1. trimester, gjennom fødsel, pappaperm og barndom. Og så skal man liksom ikke ha noe å si for om barnet i det hele tatt skal bli til?
Oppslutningen om dagens abortlov er massiv i Norge – det viste reservasjonsstriden oss. Like fullt er dette en lov med store svakheter, ikke minst er den urettferdig: Kvinnen har fulle rettigheter, mannen har ingen. Legens samvittighetsfrihet er sterkt begrenset – allerede har de første legene måttet slutte i jobben sin.
Barnet selv har ingen stemme – og er enda mer utsatt enn i 1978: Utviklingen innen tidlig fosterdiagnostikk (ikke minst NIPT, testing av barnets DNA i blodprøve fra mor) gjør at fostre kan aborteres ikke bare fordi mor er i en situasjon der hun ikke føler hun kan sette et barn til verden. I økende grad vil fostre bli abortert fordi de ikke er «bra nok», at de har skavanker mor ikke kan akseptere hos sitt barn.
Det er ufarlig å tyne kristne fastleger. Når bortfall av reservasjonsadgang i praksis ender med et slags yrkesforbud for abortmotstandere, er dét ikke bare en bivirkning – det er en effekt mange ønsker. Men hva hvis sorteringen går videre, slik alt tyder på? Hva vil de si, de feministisk anlagte fastlegene som har tatt til orde for at deres kristne kolleger må gå, hvis de får på sitt kontor en kvinne som vil ha abort fordi hun ikke ønsker en jente?
Dette er uløselige spørsmål, for vi har med reelle og trolig uforenlige interessemotsetninger å gjøre. Det store paradokset er dette: Jo mer kvinnene insisterer på sine rettigheter i abortspørsmålet – jo mer synliggjøres misforholdet med at alle de andre partene står uten rettigheter overhodet.
For meg betyr dette at de som er glad i abortloven, bør håndtere den med varsomhet. Den er så skrøpelig – den tåler ikke hardhendt bruk. Og hvis den går i stykker, er det ikke lett å vite hvordan vi skulle sette den sammen igjen.
Morten Horn
Overlege ved Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål