Debatt

Formalisme og følelser i asylbarnsaken

«Tenkte statsråden at det var viktigst å få sendt ut mange eller at det var viktigst å få sendt ut de rette?»

POLITIKK Utlendingsrett og asylpolitikk er hjerterått. Det handler om mennesker som kommer til Norge i håp om beskyttelse eller leveverdige forhold, hvorpå vi sender drøssevis av dem tilbake. En venn av meg kåret en gang «innvandringsregulerende hensyn» til Norges styggeste begrep, og jeg forstår godt de følelsene utsagnet hans baserer seg på. På enkeltskjebnenivå er asylpolitikk vanskelig og vondt å forholde seg til. Særlig når det er barns skjebner vi snakker om.

En grunnleggende betraktning fra rettssosiologien er at oppbygningen av et stadig mer omfattende rettslig apparat fjerner eierskapet til konflikter – og gjør at vi mister følelsesmessige løsninger vi trenger. Det gjelder ikke bare de klassiske domstolene, fenomenet passer også godt til å beskrive prosesser i andre overordnede kontrollsystemer, som kontroll- og konstitusjonskomitéen. Selv sliter jeg med å få skikkelig tak på asylbarnsaken, og tror det kan komme av at vi har å gjøre med et verdispørsmål fanget i et overformalisert system.

Helt innledningsvis i høringen av justisminister Anders Anundsen forrige fredag skisserte komitéleder Martin Kolberg opp hvilke overordnede spørsmål komitéen ønsket opplysninger om. Det var hvorvidt justisdepartementets endring i tildelingsbrevet innebar en «klar politikkendring», om departementet hadde grunn til å forstå at formuleringens mening ikke ble videreformidlet nedover i systemene, og hvorvidt statsrådens redegjørelser til Stortinget har vært riktige. Det er ikke mye rom for føleri innenfor disse rammene. Kontroll- og konstitusjonskomitéen er bare egnet til å gi oss svar på de formelle sidene ved saksbehandlingen.

Den delen av høringen hvor statsråden ble konfrontert, fortonet seg omtrent som dette: Representanter fra alle partiene prøvde med høy intensitet, og gjennomgående lite hell, å få justisministeren til å komme med innrømmelser. De fikk, samlet sett, prøvd ut en imponerende mengde ulike vinklinger på spørsmålene. Noe sånt som 95 prosent av svarene til justisministeren var variasjoner omkring temaet «Det har skjedd en klar politikkendring gjennom endring av ordlyden i tildelingsbrevet, som dessverre ikke har nådd fram til de operative enhetene.».

Med andre ord var det ekstremt trettende å høre på for sånne som meg, som synes den faktiske poltikken er mer spennende enn det politiske spillet. For å toppe det hele, hadde justisministeren for anledningen ikledd seg et hånlig og høyst upassende flir, som sto i en grotesk kontrast til tanken om at barn feilaktig kan ha blitt sendt tilbake til sine såkalte «hjemland». Som medmenneske er det ikke vanskelig å relatere seg til Abid Rajas stadig mer aggressive utspørring, og etter hvert manglende vilje til å skjule sin irritasjon.

Det oppkonstruerte språket med «burde» eller «måtte» ha visst som sentrale begreper, er kjent fra jussen. Begrepene er sivilrettens svar på strafferettens forsettskrav. Både i strafferetten og sivilretten bærer vurderingene gjerne preg av at man tvinges til å slutte fra ytre omstendigheter hva som sannsynligvis foregikk i hodet på subjektet.

Sånn fungerer det i rettsalen. Men i det virkelige livet trenger det ikke å være slik. Det jeg vil vite, er om statsråden rent faktisk tenkte, inne i hodet sitt, at det var viktigst å få sendt ut mange, eller om han tenkte at det var viktigst å få sendt ut de rette. Jeg vil at noen skal stille han et spørsmål på en så ærlig og direkte måte at det ikke finnes noen annen løsning for ham enn å svare sannheten.

Den rake motsetningen til det gjennomregulerte, konfliktstjelende rettsapparatet vi har bygget opp, er de domstolsordningene som har vært anvendt i en del borgerkrigsrammede land, der tiltalte skal innrømme hva hen har gjort, for så å møtes med tilgivelse. Det ligger langt unna virkeligheten i norske offentlige systemer, men kan fungere som en nyttig nyansering av vår egen måte å gjøre ting på.

Tilgivelsesdomstolene er konstruert for å ivareta de følelsesmessige aspektene ved konflikter, heller enn å dekke følelsene til gjennom juridiske avveininger. Slik vårt samfunn fungerer, er det media som ligger nærmest til å kunne utføre en liknende konfrontasjons- og tilgivelsesrolle.

Statsråden valgte ikke å snakke med media. I over 50 dager unnlot han å kommentere asylbarnsaken. Med minnet om hvordan pressen håndterer statsråders mistak, kan det ha vært det taktisk smarteste han noensinne har gjort. Statsråden husker nok både ulovlig utleide stabbur og ureglementerte bevilgninger til jenteforsvar. Mediehusene har et fast svar på statsråders feilsteg, og det er at noen må gå. Hvis det er å unngå media som lar statsråden beholde jobben sin, så forstår jeg godt valg av taktikk.

Som kvinnen i gata er problemet jeg sitter igjen med at den første og fjerde statsmakt har konstruert systemer og praksiser som fører til at jeg risikerer å avspises med et svar på hvorvidt Stortinget bør gå inn for mistillitsforslag mot statsråden, når jeg egentlig har behov for å snakke om at noen barn som kanskje burde fått bli i Norge har blitt sendt ut ved en feil.

Frøydis Patursson
Jurist

Mer fra Debatt