Annonse
03:40 - 22. mai 2015

Finnes det raser?

Det gir lite mening å dele menneskeheten inn i biologiske raser.

Annonse
«Rase og raselignende forestillinger om etnisitet og opphav setter fremdeles et sterkt preg på mange menneskers liv.»

 

Oppvask etter Hjernevask

  • Gener og klasseforskjeller: På tide med en realitetssjekk?
  • Galt om genetikk og ulikhet
  • Frykten for friheten
  • Skjervheimsk forvirring
  • Latterlig og uinteressant?
  • Hjernetøv
  • Et alternativ til mer hjernevask
  • Salongen: Klasse
  • Arv, men ikke gener?
  • Galt og misforstått?
  • Hvorfor er tvillingdata så nyttige?

 

«Vitenskapelig» rasetenkning er igjen satt på dagsordenen i Morgenbladets spalter. Gir det biologisk mening å snakke om menneskeraser? Frode Helland avviser dette, mens Glenn Peter Sætre hevder at det eksisterer raser, og at det er noen medisinsk relevante fysiologiske forskjeller mellom dem. Han advarer om at politisk korrekt avvisning av eksistensen av raseforskjeller kan ha negative konsekvenser.

Vi vil hevde det motsatte synspunktet: Det gir lite mening å dele menneskeheten inn i biologiske raser. Bruken av rasebegrepet leder vitenskapen på avveie i arbeidet med å beskrive og forklare human biologisk variasjon og dette har negative konsekvenser på samfunnet.

Vitenskapelige ideer om menneskeraser ble først utviklet av opplysningstidens naturhistorikere og filosofer, og har i et par århundrer satt sitt preg på vitenskapen. I dag er det ikke lenger vanlig å snakke om raser blant genetikere og biologiske antropologer som forsker på biologisk variasjon blant mennesker. Men det hersker ingen fullstendig vitenskapelig konsensus om rasebegrepets vitenskapelige status. Det finnes fagmiljøer som benytter begrepet, og temaet er gjenstand for opphetede internasjonale debatter blant genetikere, biologiske antropologer, medisinere, vitenskapsfilosofer, vitenskapssosiologer og vitenskapshistorikere.

Disse debattene handler ikke om hvorvidt det finnes genetiske forskjeller mellom befolkninger. Striden står derimot om hvordan disse forskjellene er strukturert: Er det mulig å dele mennesker inn i relativt klart adskilte kategorier og i hvilken grad overlapper disse med vanlig utbredte forestillinger om menneskeraser, slik som for eksempel en afrikansk, en europeisk eller en asiatisk rase?

Det pågår omfattende forskning på genetiske likheter og forskjeller mellom befolkninger og det er liten tvil om at det er noen genetiske forskjeller mellom for eksempel en gjennomsnittlig nord-europeer og en gjennomsnittlig vest-afrikaner eller øst-asiat. Noen av disse forskjellene påvirker fysiologiske funksjoner og kan ha medisinske implikasjoner. Dette er allment akseptert blant biologiske antropologer og genetikere som studerer human biologisk variasjon. Men dette betyr ikke at man er enige om at det finnes for eksempel en afrikansk, en europeisk eller en asiatisk rase. Slike rase-kategorier avvises av de fleste fagfolk.

Et klassisk og velkjent argument mot rasebegrepet er at den genetiske variasjonen mellom individer som tilhører en og samme antatte rase er langt større enn variasjonen mellom «raser». Et annet kjerneargument er at det ikke er mulig å trekke opp noen klare grenser mellom «raser». Sammenligner man for eksempel en østasiatisk, en vesteuropeisk og en vestafrikansk befolkning, så finner man klare genetiske forskjeller.

Men studier som tar alle mellomliggende befolkninger med i beregningen – for eksempel alle folkene som lever mellom Øst-Asia og Vest-Europa – viser gradvise overganger mellom befolkninger. En hvilken som helst grense som trekkes mellom ulike kategorier av mennesker er derfor tilfeldig. Eller rettere sagt: Det er forskeren selv som bestemmer hvor grensen skal trekkes. Dette er en vesentlig årsak til at vitenskapsmenn ned gjennom historien har vært i stand til å skape og forsvare mange ulike systemer for raseklassifisering og hevdet eksistensen av et høyst varierende antall menneskeraser.

Det å dele menneskeheten inn i et antall raser er det samme som å ta en kontinuerlig variasjonsskala og transformere den til diskontinuerlige kategorier. Dette er ikke i seg selv uvitenskapelig eller illegitimt. Forskere gjør slike ting stadig vekk. Alder er eksempelvis en kontinuerlig variabel, som demografene gjerne transfomerer til alderskohorter, for å skape kategorier som gjør det mulig å foreta beregninger av befolkningsutvikling og lignende. Verken praksisen med å transformere kontinuerlig variasjon til diskontinuerlige kategorier eller det faktum at disse kategoriene er konstruert av forskeren, betyr i seg selv at slike kategorier er illegitime eller ubrukelige som vitenskapelige redskaper.

Problemet med rasebegrepet stikker imidlertid dypere. Hovedproblemet er at den geografiske utbredelsen av ulike genetiske variasjoner ikke overlapper med hverandre på en måte som stemmer overens med ideen om klart adskilte raser. Både arvelige forskjeller i hudfarge og hyppigheten av gen-varianten som koder for blodgruppe A er ulikt fordelt mellom befolkninger i forskjellige deler av verden. Men den geografiske utbredelsen av de to egenskapene er helt ulik. Dette betyr at dersom vi benytter AB0 blodgruppesystemet som kriterium for raseinndeling, vil vi få et system av menneskeraser som er svært forskjellig fra et system basert på hudfarge. Og det er ingenting i disse dataene i seg selv som skulle tilsi at for eksempel hudfarge er et mer relevant klassifikasjonskriterium enn blodtype.

Populasjonsgenetikere og biologiske antropologer forklarer den geografiske fordelingen av arvelige biologiske forskjeller som resultat av et sett av evolusjonære krefter som ned gjennom menneskehetens historie har påvirket og endret ulike befolkningers genpool. Dette inkluderer genetisk drift (tilfeldig endring av gen-frekvenser innenfor befolkninger): genflyt mellom befolkninger (som resultat av kontakt mellom nabobefolkninger, folkevandringer, blanding av befolkninger etc) og dessuten tilpasninger til ulike miljøer gjennom naturlig seleksjon. Årsaken til at genetisk variasjon ikke samvarierer med klart avgrensbare «raser», er at det ligger ulike årsaksmekanismer bak den geografiske utbredelsen av ulike gener.

Noen genetiske forskjeller påvirker ikke individers overlevelsesevne eller reproduksjonsevne. Den geografiske fordelingen av slik genetisk veariasjon kan derfor ikke forklares med det naturlige utvalg, men blir i stedet gjerne forklart som et resultat av isolasjon eller kontakt mellom nabobefolkninger, fortidige folkevandringer, oppsplitting av befolkninger og blanding av befolkninger og dessuten med genetisk drift innenfor befolkninger. Andre genetiske forskjeller påvirker individers evne til å overleve og sette avkom til verden. Den geografiske fordelingen av slik genetisk variasjon forklares gjerne som et resultat av tilpasning til forskjellige naturgitte og menneskeskapte miljøer gjennom det naturlige utvalg.

La oss se på et par eksempler som ofte brukes i debatten om rasebegrepet. Noen mennesker er født med en genvariant som, dersom den arves fra begge foreldre, fører til den alvorlige sykdommen sigdcelleanemi. Denne genvarianten ble i utgangspunktet bare funnet blant folk av afrikansk herkomst, og ble derfor gjerne ansett som rasespesifikk. Senere ble det imidlertid påvist at mange afrikanske befolkninger ikke hadde denne genvarianten, men at den derimot var utbredt i en rekke befolkninger utenfor Afrika.

Når forskerne – forbauset over den omfattende spredningen av en skadelig genvariant – foretok nærmere studier av dens geografiske utbredelse, oppdaget de et slående sammenfall med utbredelsen av malaria, og det ble etter hvert påvist at bærerne av denne genvarianten hadde en seleksjonsmessig fordel ved av de som bare arver bare én kopi av den er resistente mot malaria.

Et annet velkjent eksempel er den arvelige evnen til å produsere enzymet laktase som voksen og dermed være i stand til å fordøye melk. Dette har ofte blitt brukt som et eksempel på en genetisk forskjell mellom asiater og afrikanere på den ene siden og europeere på en annen. Utbredelsen av denne egenskapen sammenfaller imidlertid ikke med noen bestemt «rase», men med den historiske spredningen av husdyrhold for melkeproduksjon og drikking av kumelk. Mens veldig få thai-er, kinesere eller vest-afrikanske yoruba-er er i stand til å produsere laktase, så er denne egenskapen veldig vanlig blant for eksempel svensker, dansker og nordmenn, og dessuten blant vest-afrikanske fulanier og øst-afrikanske tutsier, altså blant grupper med lange tradisjoner for å drikke melk. Det som ofte har blitt forstått som en raseegenskap er i realiteten resultatet av et komplekst samspill mellom naturlig seleksjon og visse kulturelle praksiser.

Det er altså mulig å konkludere med at «rase» er et sløvt og upresist konseptuelt verktøy som ofte har bidratt til å føre vitenskapen på villstrå i forsøkene på å beskrive og forklare human biologisk variasjon. Men dersom det er såpass innlysende at rasebegrepet er meningsløst, hvorfor er da ideen om biologiske «raser» fremdeles et vitenskapelig diskusjonsemne? Rasebegrepets seiglivethet har lite å gjøre med hvor presist det beskriver sitt objekt (human biologisk variasjon). Tvert imot, det er nettopp fordi begrepet er så vilkårlig, uklart og ustabilt at det har kunnet tilpasse seg skiftende teoretiske paradigmer og samfunnsmessige omgivelser og overleve fra 1700-tallet og fram til i dag. Rasebegrepets uklarhet og store tilpasningsevne har bidratt til å gjøre det til et velegnet «vitenskapelig» redskap for å legitimere samfunnsordninger og utøve makt over grupper og individer.

Rase er ikke en naturgitt størrelse som vitenskapen undersøker og beskriver. All innsamling, måling, klassifisering og fortolkning av data om human biologisk variasjon innebærer at forskeren eller forskersamfunnet foretar aktive valg, og disse valgene er preget av den kulturen og det samfunnet som forskningen er en del av.

Det å konseptualisere forskjeller mellom mennesker i form av rasegitte fysiologiske og psykologiske ulikheter har hatt dyptgående og brutale konsekvenser for millioner av mennesker fra slavehandelens og kolonialismens tidsalder til Nazi-periodens folkemord og apartheidstatens raseskillepolitikk. Men ideen om rase har ikke avgått ved døden. Rase og raselignende forestillinger om etnisitet og opphav setter fremdeles et sterkt preg på mange menneskers liv, og fremdeles eksisterer det en gjensidig påvirkning mellom slike forestillinger og forskningen på folkegruppers biologi.

En erkjennelse av at all vitenskapelig kunnskap om human biologisk variasjon er påvirket av en samfunnskontekst betyr imidlertid ikke at enhver måte å beskrive, forklare og fortolke denne variasjonen på er like legitim. Snarere tvert imot innebærer dette en erkjennelse av at det er nødvendig å forholde seg kritisk til hvordan vitenskapelige fakta om biologiske forskjeller mellom folk blir etablert, fortolket og kommunisert.

Jon Røyne Kyllingstad
Historiker
Ageliki Lefkaditou
Vitenskapshistoriker med bakgrunn fra biologi

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.