Annonse

Annonse

03:59 - 16. januar 2015

Fakta om likestillingsparadokset

«Det er fordi en så stor andel av kvinnene har lønnet arbeid i våre land, at kjønnsdelingen fremstår såpass sterk.»

LIKESTILLINGSPARADOKSET

Det er mye som kunne vært sagt om Gunnar Aakvaags innlegg i Morgenbladet 9. januar. Skyldes kjønnsdeling på arbeidsmarkedet enten diskriminering eller kjønnsbestemte preferanser, slik han karikerer sosiologiens forklaringsmekanismer? Til tross for at han gir inntrykk av det motsatte, er Aakvaag sikkert kjent med at sosiologien beskjeftiger seg med å forstå individuelle handlinger i samspill med institusjonelle og strukturelle føringer.

Kanskje er det fenomenene vi studerer, og ikke biologi-angst, som får mange sosiologer til å rette blikket mot samfunnsmessige mekanismer når vi vil forstå og forklare strukturer, institusjoner og sosial handling?

I den ferske boka Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet undersøker vi arbeidsmarkedets kjønnsdelte strukturer. Tematikken går rett til kjernen av noen av vår tids største utfordringer. Bokas sentrale bidrag er at den gjennom empirisk samfunnsanalyse forklarer likestillingsparadokset, som i all enkelthet har vært formulert som et spørsmål om hvordan det kan ha seg slik at et av verdens mest likestilte land, også har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene.

Vi finner riktignok at det er en direkte sammenheng mellom likestilling og høy grad av kjønnssegregering. Men her kan samfunnsvitenskapen i høyeste grad bidra både til å forstå og forklare. Likestillingsutviklingen bidro til kjønnsdelingen på det norske arbeidsmarkedet. Da kvinnene på 1970-tallet i økende grad gikk ut i lønnsarbeid, var velferdsstaten under utbygging, mens den tradisjonelle industriproduksjonen var inne i en lavkonjunktur. Kvinnene ville ha jobb, og det var mange jobber å velge blant i offentlig sektor, men nedbemanning og kamp om jobbene i privat sektor. Dette sammenfallet mellom strukturelle forhold og kulturell endring satte et mønster, med sterk overrepresentasjon av kvinner i omsorgsyrker.

I et av kapitlene i vår bok viser Erling Barth og kolleger nettopp at dersom vi ser på arbeidsdeling uavhengig av hvilke oppgaver som befinner seg innenfor eller utenfor det lønnede arbeidsmarkedet, er de nordiske landene faktisk blant de minst kjønnsdelte i Europa. Studien sammenligner kjønnsdeling i en rekke europeiske land og trekker hjemmearbeidende inn i analysen som et eget «yrke». Det er altså fordi en så stor andel av kvinnene har lønnet arbeid i våre land at kjønnsdelingen fremstår såpass sterk, ikke fordi vi er blitt så likestilte at vi endelig kan velge «fritt» og kjønnstradisjonelt.

Og selv om arbeidsmarkedet stadig er svært kjønnsdelt, viser vi også at endring over tid er en viktig del av bildet. Men det er særlig kvinners valg som endres. Dette ser vi i sammenheng med systematiske forskjeller i arbeidsbetingelser mellom kvinnedominerte og mannsdominerte arbeidsplasser på det norske arbeidsmarkedet.

Forskjeller i lønn, status og tilgang på heltidsarbeid gjør at det lønner seg mye mer for kvinner å velge kjønnsutradisjonelt enn det gjør for menn. Og over tid ser vi nettopp at flere og flere kvinner velger tidligere mannsdominerte høystatusfag som medisin, jus og økonomi. Kan biologiske forskjeller mellom kjønnene også bidra til å forklare slik endring?

Alt dette betyr ikke at ikke også biologi kan ha betydning. Som vi skriver i bokas innledning, kan det godt tenktes at biologi spiller en rolle, i samspill med sosiale mønstre og kulturelle praksiser. Men selv om genetiske faktorer skulle vise seg å disponere kvinner og menn ulikt for valg av utdanning og yrke, vil likevel de sosiale og kulturelle prosessene spille sammen og ha en viktig medierende rolle. Det vil si at selv forskjellige genetiske utgangspunkter må komme til uttrykk gjennom sosial samhandling for at de skal kunne skape og opprettholde konkrete kjønnsdelte sosiale strukturer.

Det er all grunn til å sperre øynene opp når sosiologen Gunnar Aakvaag i Morgenbladet gjentar Hjernevask-guttas fikse idé om at kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet nok skyldes biologi: «En mulig forklaring på likestillingsparadokset er derfor at i likestilte og rike samfunn som Norge, som har bygget ned sosiale barrierer for kvinner, kommer biologiske forskjeller mellom kjønnene sterkere til uttrykk». Mener han virkelig at sosiale barrierer og strukturelle mønstre ikke legger føringer på våre valg?

Liza Reisel og Mari Teigen
CORE – Kjernemiljø for likestillingsforskning, Institutt for samfunnsforskning

Annonse

Mer fra Debatt