«Poenget er å tenke selv.»
HJERNEVASK Hjernevask-debatten har i stor grad sentrert seg rundt spørsmålet «født sånn eller blitt sånn?». Er det gener eller sosiale strukturer som har gjort deg til den du er? Det underforståtte premisset for dette spørsmålet er at mennesker er produkter av enten arv eller miljø. I dette innlegget skal jeg komme med noen kritiske merknader til denne menneskeforståelsen.
Femti år før Hjernevask-debatten kom Hans Skjervheim med følgende advarsel i det berømte essayet Deltakar og tilskodar: «Når folk ikkje lenger sjølv vil ta valet, let dei arv og miljø velja for seg, og fordi mennesket gjerne flyktar frå fridomen, har arv og miljø-teorien vorti så populær som livsfilosofi». Jeg skal nå forsøke å klarlegge noe av grunnlaget for denne bekymringen.
For Skjervheim var ikke mennesket først og fremst et produkt, men et prosjekt. Å være et menneske er ikke å eksistere som en ting blant andre ting i verden, men en etisk og moralsk oppgave. For oss mennesker byr livet på utfordringer som går utover det å møte rent fysiske behov og fylle sosiale roller. Vi må også ta egne standpunkt og realisere oss selv i rett handling og holdning – noe som iblant kan sette oss i motsetning til både biologiske impulser og samfunnets konvensjoner.
Mennesket er ikke bare natur, bare samfunn – eller en kombinasjon av natur og samfunn. Mennesket er også transcendens. Å transcendere betyr «å gå utover», og et definerende aspekt ved det å være et menneske er nettopp å gå utover seg selv. Du er ikke en sum av biologiske og sosiale fakta; du er også ditt forhold til disse faktaene. Du defineres ikke bare av din sosiale tilhørighet eller biologiske egenskaper, men også av hvordan du forholder deg til disse omstendighetene.
Et hovedpoeng i Skjervheims arbeider er at vi må tenke triaden natur, samfunn og transcendens i sammenheng. Samfunnsvitenskapen har imidlertid ofte kun sett to sider av saken. Dermed har en endt opp i en situasjon hvor forholdet mellom natur og samfunn har blitt redusert til et spørsmål om den relative viktigheten av sosiale og biologiske determinanter for menneskelig atferd. Slik forsvinner både frihet og ansvar ut av sosial praksis.
Dette bryter imidlertid med et viktig opplysningsideal om å frigjøre sosial praksis fra mer eller mindre tilfeldige empiriske determinasjoner og grunnlegge den på fornuften. En opplyst form for sosial praksis kjennetegnes først og fremst ved at den ikke lenger en ren funksjon av omstendighetene – biologiske eller sosiale – men at disse omstendighetene har vært tatt opp til kritisk ettertanke. Dersom jeg handler på bakgrunn av rene biologiske impulser, er jeg ikke bedre enn et dyr; dersom jeg lar samfunnet bestemme hva jeg skal jeg gjøre, er jeg en tanketom konformist. Poenget er å tenke selv.
For noen uker siden kom Gunnar Aakvaag med en oppfordring her i Morgenbladet om å gjøre naturalismen til et «intellektuelt generasjonsprosjekt». Det er imidlertid neppe mer naturalisme som er påkrevd i vår generasjon. La meg i stedet invitere Aakvaag og alle andre med på et alternativt generasjonsprosjekt: å gjeninnføre transcendens, frihet og kritisk refleksjon som grunnpilarer i både samfunnet og samfunnsvitenskapen.
Andreas Hvidsten
Stipendiat, Institutt for Statsvitenskap, Universitet i Oslo