Debatt

En vanlig misoppfatning

«Pasienten er den verste reduksjonisten av oss alle.»

ALTERNATIV MEDISIN 2015 skulle være året da jeg ikke lot meg ergre av alternativdebatten, men allerede i helgen gikk det ad undas. En leser spør hvordan man kan ytre skepsis uten å såre, og Morgenbladets etiker anbefaler å legge hovmotet til side, noe som vel er et godt råd i nesten alle diskusjoner.

Nyttårsforsettet mitt rakner først når professor Berg Eriksen gjentar den vanlige misoppfatningen at moderne medisin har reduserert lidelse til biokjemi på bekostning av helheten den opptrer i, mens alternativistene vinner terreng på grunn av sin holistiske tilnærming. Det er en feiltagelse. Selv om leger forsker mest på biokjemi, kan vi fremdeles kjenne igjen et menneske når vi møter det. Vi kan forestille oss andres liv og lidelse.

Alle som har vært syke selv, eller pårørende, vet at sykdom vekker et behov for forklaringer, en fortelling som kan gjøre smerten begripelig. At forklaringen delvis har å gjøre med tro, håp og kjærlighet – jeg ville lagt til tvil, angst og sinne – er noe alle leger vet og ingen pasienter vil høre tale om. Pasienten er den verste reduksjonisten av oss alle. Før du rekker å si biopsykososial er hun ute av døren og i avisen med bedrøvet mine og en historie om ikke å bli trodd. Eller hun har rømt ned i gaten til spesialisten i kvantemedisin (det både virker og virker ikke på samme tid, eller det virker, bare ikke mens man observerer det). Eller til en av alle de andre.

Det var ikke helhet hun søkte hos legen, det er ikke helhet hun må videre til alternativbehandlerne for å finne og det er ikke helhet de til slutt selger henne – det er et klart og enkelt svar på hva som feiler henne, slik at hun endelig kan komme seg videre i livet. Prisen hun betaler, er egg, melk, brød, nøtter, skalldyr, fisk og kjøtt, ved siden av utgifter til akupunktur, kiropraktikk og homøopati; vitaminer, mineraler, og aminosyrer; kinesiske nyregifter og andre remedier som ikke bare mangler dokumentert effekt, men som har dokumentert manglende effekt.

Alternativbehandlerne snakker varmt om placebo når de presses mot veggen, men det er ikke placebo de lokker pasientene med når forbrukerombudet ser en annen vei.

Det er en fortvilet ironi at det er den evig utredende og likevel håpløst reserverte legen som stadig anklages for skråsikkerhet, og at det er heksedoktoren med sin slangeolje og hokus pokus som retter pekefingeren.

Eriksen mener mennesket heller vil ha falske forhåpninger enn ingen forhåpninger i det hele tatt. Leger jobber ut fra den motsatte oppfatningen (om de deler den, er en annen sak) og holder nødigst syke mennesker for narr ved å dikte opp forklaringer når vi ikke finner noen. Det er kanskje naivt, jeg innser det, men det inngår i det rådende paradigmet, og er forresten kanskje ikke den delen som trenger å omveltes først.

Livet er kort, og mitt beste råd til leseren vil uansett være å unngå diskusjoner om homeopati over øl med venner.

Erik Sørensen
Kirurg, Bodø

Mer fra Debatt