Debatt

En indre revolusjon

«Gudstjenesten er ikke ekstrovert, den er introvert.»

GUDSTJENESTER

Marius Liens serie av velformulerte og observante gudstjenesteanmeldelser i Morgenbladet har vært interessant lesning, mest fordi serien gir et innblikk i hva intelligente, beleste og reflekterte moderne mennesker som Lien tror at en gudstjeneste er og skal være.

Lien innrømmer (uten å se ut til å forstå at det er en innrømmelse) at han er på gudstjeneste for å anmelde prekenen, som om prekenen er gudstjenestens hovedrett, servert på liturgiens rene duker. Som gudstjenesteanmelder bommer han dermed på et premiss som musikkanmelderen i ham ville holdt hellig, nemlig å forsøke å forstå objektet som sitt eget univers.

For gudstjenesten er ikke, slik Lien ser ut til å tro, et motivasjonskurs eller en forelesning over en gammel tekst. Den er, og må forstås som, et livsforvandlende rituale for de som deltar. Det har å gjøre med ritualets grunnleggende blottlegging av den menneskelige tilstand, dramatiseringen av den paradoksale kontrasten mellom den totale meningsløsheten i våre korte liv og den uendelige verdien vi likevel opplever å ha. Ritualet lever for dem som deltar i det, og oppleves som en mulighet for kontinuerlig indre revolusjon, ikke som et «enkelt fredsbudskap».

Lien vil gjerne ha en revolusjon, ja, han anklager Eirik Rice Mills for å ikke utnytte det revolusjonære potensialet i første adventssøndags tekst. Men når Tore Laukvik bruker andre adventssøndags tekst til å peke på samtidens eller kirkegjengernes sløvhet, blir Liens moderne følsomhet forurettet, for kirkens jobb er denne gangen ikke å «peke ut i samfunnet».

Når Lien siterer Laukvik sitere Paulus’ anklage om sløvhet, er dette ikke en samtidsdiagnose, men noe så umoderne som selvkritikk.

Lien antar umiddelbart at dette er kirken som «peker ut i samfunnet» på jakt etter feil, men gudstjenesten er ikke ekstrovert, den er introvert. Anklagen om sløvhet er rettet mot de besøkende, og den er ikke basert på seertall og enighet om at salmene er en fin tradisjon, men på den vonde innsikten i at vi ikke makter å gjennomføre den revolusjonen av medlidenhet og solidaritet som Guds Rike (ifølge Jesus (kjent religionsstifter) et potensiale «midt i blant dere») ville innebære. Den indre revolusjonen som gudstjenesteritualet tilbyr, kan ikke leve uten en slik selvkritikk, og uten den indre forsvinner forutsetningen for den ytre.

Det provoserende, det revolusjonære og det livsforvandlende ligger paradoksalt begravet i de trauste, repetitive og absurde liturgiske leddene som det altså er så fristende å piffe opp. At diverse gudstjenesteutvalg og reform-tiltak ikke anerkjenner dette perspektivet, men tvert imot legger opp til gudstjenester som kan måles i besøkstall og artighet, antyder imidlertid at kirken aktivt arbeider med å imøtekomme anmeldelser av denne sorten og at gudstjenesteanmelderi som sjanger går gode tider i møte.

Joakim Tischendorf

Mer fra Debatt