«Ytringsfriheten er også regulert av sosiale sanksjoner, som igjen er en del av ytringsfriheten.»
PEGIDA Jeg har den siste tiden fulgt debatten om Max Hermansen. Jeg har forstått at noen mener Hermansen ikke har reell ytringsfrihet ettersom hans private lovlige ytringer har fått konsekvenser for hans arbeid. Rettslige dommer har både vist at ekstreme, men lovlige ytringer ikke kan ha konsekvenser for arbeidet og motsatt.
Mange reiser kritikk mot arbeidslivets økende tendens til sanksjoner mot enkeltpersoner, og noen retter søkelyset mot at enkelte yrkesgrupper i mindre grad enn andre kan forvalte private upopulære meninger – nettopp fordi de innehar roller i arbeidslivet som ikke har sin hensikt uten tillit fra opinionen.
Jeg arbeider selv i skolen, og det jobbes daglig og intenst med inkludering, forhindring av mobbing og generell allmenndannelse og så videre. Så hva er det jeg er så redd for? Jo, jeg er redd for at vi skal ha mennesker inn i den aller mest sårbare perioden av barns liv, som forfekter et syn som ikke er forenlig med det jeg ønsker at mine barn og elever skal ha med seg fra skolen og ut i samfunnet.
Hva Hermansen ytrer i det offentlige vil ha konsekvenser for hans elevrelasjoner på skolen. Ytringsfriheten er også regulert av sosiale sanksjoner, som igjen er en del av ytringsfriheten. Jeg mener at vi må ha én stemme når det gjelder barna våre. Jeg mener vi kan rope høyt. Lovlige ytringer eller ei. Det er viktig å stille spørsmål ved Hermansens rettigheter og den reelle ytringsfriheten. Det er også riktig å stille spørsmål om hvem som vil la han undervise egne barn.
Sandra Sandøy
Lærerstudent