Annonse
03:10 - 02. januar 2015

Å være hvem som helst

Annonse
«Av og til trengs en stor mann for å vise oss hvordan det er å være helt alminnelig.»

TALE

En liten burdagstale til Tor Åge Bringsværd, 75 år. Post festum.

I sin oppvekstbiografi Ordene fra 1964, avslutter filosofen Jean Paul Sartre med å omtale seg selv som «hvem som helst». Vi er alle mennesker i den samme verden. Vi møter alle de samme eksistensielle utfordringer, kjærlighet, vennskap, hat, suksess, nederlag, sykdom og død. For å hanskes med dette livet må vi mobilisere vår fornuft, våre følelser, vår empati og så videre. Kort sagt vår humanitet.

Dermed er det mye mer som binder oss sammen enn det som skiller oss fra hverandre. Noens eksepsjonelle talenter, det være seg som forfatter, komponist eller statsmann, utgjør bare en forsvinnende liten forskjell når det kommer til dette allmenne, vår felles skjebne, å være et menneske. Derfor er vi alle «hvem som helst», mente Sartre.

Gjennom de siste tretti årene har det skjedd en markant forandring i måten vi omgås på i det offentlige rommet. Det ærbødige og stive, dis-formene, akademiske titler og klassearroganse har gradvis blitt avløst av en mye løsere og inkluderende stil og (selv)ironiske perspektiver.

De som så programmet Lindmo på NRK for noen uker siden, fikk med seg at Bjørn Eidsvåg (nå seksti år) lovpriste sine unge kolleger i Radioresepsjonen fordi de hadde fått ham til å legge om stilen og gitt ham men kur mot et pompøst selvbilde og kalt han for «Bønna». Å bli tatt inn i varmen til idoler som insisterer på (lever av) å være «nedpå» ble en øyeåpner for Eidsvåg. Det ga ham en ny mulighet å bli mer seg sjøl, eller i en litt uærbødig tolkning: mer seg sjøl i tiden, kanskje.

Men det beste av alt, ifølge Eidsvåg, var at han følte seg «kul» når han var sammen med gutta i resepsjonen. Noen husker kanskje den italienske aktivisten og forfatteren Oriana Fallaci som døde for noen år siden. Hun hadde følgende å melde om begrepet kul: «Amerikanerne har lært meg dette idiotiske ordet kul. Du må være kul. Kulhet! Når jeg snakker som jeg gjør nå, med lidenskap, smiler du og ler av meg!», freste denne dama.

Fallaci har utvilsomt rett. Jeg har selv dristet meg til å antyde at språkikonet «kul» kanskje er uttrykk for en dypere kulturell identitet. Det er trolig materialismens, overflodens og ødselhetens livsfølelse som uttrykkes gjennom behovet for distanse og upåvirkelighet: Rikfolkets tradisjonelle amoral koblet med et påtrengende ubehag fra verdens utilslørte elendighet. Eller verre enn som så: «Kul» som selve dannelsesidealet for små pseudoamerikanere med foreldrefinansiert urbanforgiftning. Men for å komme til poenget: Jeg tror egentlig ikke at vi finner Sartres «hvem som helst» gjennom en dannelsesreise i NRK P3s antioffentlighet. «Attitude» er ikke det samme som egentlighet. Ironi og kodefortrolig kritikk av en forgangen tidsånd blir fort en framvisning av ny definisjonsmakt. Det er lett å falle utenfor når uhøytideligheten blir subtil.

Så, hvor skal vi da se etter den hellige alminnelige menneskelighet (som det muligvis heter i humanetikernes katekismus), om den i det hele tatt finnes?

Amerikanernes begrep silent majority antyder at dyd og visdom er et generelt karaktertrekk ved den tause, folkelige kulturen. Det tror jeg er like lite riktig som at dyden skulle være et karaktertrekk ved aristokratiske eller akademiske kulturer. Jeg tror heller at vi kan snakke om en silent minority: om spesielle begavelser – sensible, åpne og fordomsfrie – små øyer av humanitet i hvilket som helst samfunnslag; hos høy eller lav, utdannet eller selvlært, urban eller landsens; og at kjennetegnet på slike mennesker som oftest er alminnelighet.

Å være hvem som helst er kanskje en av de største og vanskeligste oppgavene vi står overfor i livene våre, særlig i miljøer der det er om å gjøre å vise seg fram. Det kan godt være at verken Jean Paul Sartre eller hans venninne Simone noensinne kvalifiserte seg for denne divisjonen, selv om de hadde et velformulert ønske om nettopp det.

Jeg er ikke en nær personlig venn av Tor Åge Bringsværd, men vi har jobbet sammen, vi har snakket sammen, jeg har opplevd han som mottager av eksklusive priser, og ikke minst: Jeg har sett et fjernsynsportrett av en kjent forfatter, som egentlig (og kanskje ufrivillig) handlet om å være snill mot folk og dyr og å bevege seg ganske rolig blant menneskene. Ikke som en betydningsfull kunstner, men som hvem som helst. Jeg har formulert det før om Tor Åge at det av og til trengs en stor mann for å vise oss hvordan det er å være helt alminnelig. Etter å ha reflektert litt mer over dette vil jeg driste meg til å påstå at det å være «hvem som helst» egentlig er en ganske eksklusiv affære.

Helge Iberg
Komponist

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt