Annonse
14:47 - 13. juli 2015

Sørheims stråmenn

I stedet for å utforske ideen om «det gjensidige eierskapet», velger Preben Sørheim å fekte mot gamle og pistrete stråmenn.

 

Annonse

Essayet «Et eiende vesen» (Morgenbladet, 19. juni) er «ikkje spesielt interessant», kan Preben Sørheim fortelle. Men om det er så kjedelig, vet jeg ikke. Sørheim satte seg i hvert fall ned for å skrive et langt tilsvar, «Sirkelargument om flat skatt» (Morgenbladet, 3. juli). Og takk for det.

Det virker som om Sørheim helst vil ut på en åker, alene, og fekte mot gamle og pistrete stråmenn.

Hvem Sørheim argumenterer mot, er imidlertid et mysterium. Det virker som om Sørheim helst vil ut på en åker, alene, og fekte mot gamle og pistrete stråmenn. Hvorfor skal Sørheim presse meg ned i stiliserte ideologiske rammeverk, når jeg ikke nevner ett ord om ideologi? Konsekvensen er repetisjon av en forutsigbar og lite konstruktiv diskurs. Dette kommer tydelig frem i syllogismen Sørheim tar i bruk for å analysere resonnementene mine. Når man ikke setter opp riktig syllogisme, blir det ikke noe særlig av analysen heller. Den syllogismen jeg faktisk legger frem, ser slik ut, noe forenklet:

P1: Eierskap er et fundamentalt aspekt ved «det som er menneskelig».
P2: Staten skal beskytte «det som er menneskelig».
Konklusjon:    Staten skal beskytte eierskapet (i.e. ikke bruke eierskap til å nå andre mål).

Og derfor kan ikke staten aktivt utjevne forskjeller. Jeg er helt enig i at det er kontroversielt. Og det er nok premiss (1) som møter flest innsigelser. Jeg vil derfor bruke resten av artikkelen på å forklare hvorfor premiss (1) er troverdig. Det vil jeg gjøre ved å vise hvorfor Sørheim og hans meningsfeller—i kraft av å vektlegge menneskets sosiale vesen—er helt avhengig av premisset.

Det at mennesket er sosialt brukes gjerne som et argument mot individuelt eierskap, som om disse skulle være dikotomiske. Men tvert i mot forutsetter ethvert felleskap at det eksisterer eierskap. Dette ser man ved bruken av eiendomspronomen: Oscar kaller guttegjengen for sin gjeng. Det er hans kamerater. På samme måte tenker de andre guttene at Oscar er deres kamerat. Der hvor det er felleskap, deles det gjensidig eierskap. Det er eierskapet som er den positive kraften i fellesskapet.

Ettersom vi er sosiale vesener, vil de fleste hevd at man har plikter ovenfor hverandre. Men de færreste greier å begrunne hvorfor man har faktiske plikter utover et eller annet tilfeldig utilitaristisk prinsipp. Det interessante er at eierskapsbegrepet jeg utvikler, viser hvorfor Oscar har plikter til guttegjengen. Der er hans kamerater, Oscar er deres kamerat. Ettersom guttegjengen har et eierskap i Oscars liv, kan de kreve at Oscar stiller opp for dem, avstår fra å bedra dem, og så videre. Oscar kan ikke sies å ha samme plikter til andre guttegjenger. Pliktene har opphav i det gjensidige eierskapet. Men mer om dette en annen gang.

Hvorfor forholder ikke Sørheim seg til den syllogismen jeg utvikler, herunder ideen «det gjensidige eierskapet»? For dersom eierskapet er noe fundamentalt ved det menneskelige, kan man ikke bruke det til å nå andre mål. Men i stedet for å utforske dette, velger Sørheim å fekte mot disse gamle og pistrete stråmennene.

 

Andreas Masvie er skribent og student ved Norges Handelshøyskole.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt