«Vi prøver verken å fremstå som store ledere, erfaringens klokskap eller moralens voktere. Vi er profesjonelle hjelpearbeidere.»
FLYKTNINGER Terje Tvedt anklager i Morgenbladet 29. mai hjelpeorganisasjoner i Norge for å pådytte verdenssamfunnet skyld for konflikten i Syria og for å handle ut i fra egen agenda når vi ber om at Norge tar imot 10 000 kvoteflyktninger. Som hjelpearbeider for Flyktninghjelpen i Irak er min agenda å hjelpe så mange som mulig av de syriske flyktningene som er rammet av vår tids største humanitære krise. For å klare dette må vi både ta imot flere kvoteflyktninger til Norge og øke hjelpen til Syria og nabolandene betraktelig.
Jeg ser med egne øyne hver dag hvor desperat situasjonen er for mennesker som en gang hadde et normalt liv med alt de trengte, men som ufrivillig ble revet fra sine hjem og som nå har måttet ta til takke med et telt som tak over hodet.
Jeg møter mødre og fedre, eldre og barn som alle har ett ønske; å kunne vende tilbake til sine hjem. Dessverre er dette ennå ikke mulig for de over 11 millionene syrere på flukt. Krigen herjer med uforminsket styrke. De kan ikke reise tilbake til sine hus, sine nabolag, sine arbeidsplasser eller sine skoler. Enn så lenge er de avhengige av vår hjelp.
Det virker som om Tvedt har vanskelig for å forstå hvorfor vi i Norge har et ansvar for å beskytte disse menneskene, og hvorfor hjelpeorganisasjoner slik som Flyktninghjelpen mener det internasjonale samfunnet har sviktet syrerne.
I mars gikk krigen i Syria inn i sitt femte år. Krigen har så langt etterlatt seg millioner av mennesker i nød. Selv om vi ikke har skyld i krigen, har vi gjort oss skyldige i å la være å gi nødvendig hjelp til mennesker i nød. At verdenssamfunnet har stått på sidelinjen og bevitnet de grufulle konsekvensene for menneskene berørt av konflikten, uten å kunne fremme slagkraftige løsninger for å stoppe lidelsene, det mener jeg kan kalles et svik. Jeg lurer på om Tvedt har andre standarder for hva det vil si å svikte syriske sivile?
Jeg ønsker Tvedt sitt engasjement hjertelig velkommen. Det er veldig fint at han som tidligere ansatt i FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Sør-Sudan deler sin kunnskap og erfaring om hvorfor det er best å hjelpe flyktninger i nærområdene. Det er få som er uenige med Tvedt her, heller ikke vi. Flyktninghjelpen er en av UNHCRs nærmeste samarbeidspartnere, og vi vet hvor viktig det er å gi mennesker på flukt hjelp nærmest mulig deres hjem, i Syria, Tyrkia, Libanon, Jordan og Irak.
Det vi som hjelpearbeidere likevel ser, er at noen ikke kan beskyttes i Syrias naboland. Enkelte palestinere, enslige mødre, funksjonshemmede, seksuelle minoriteter og desertører må få tilbud om midlertidig eller permanent beskyttelse utenfor regionen. Nettopp av denne grunn har vi et kvoteflyktningssystem, organisert av UNHCR, som i lys av den ekstraordinære krisen som utspiller seg i regionen har kommunisert at 10 prosent av de syriske flyktningene trenger beskyttelse utenfor regionen. Det er ikke et motsetningsforhold mellom å hjelpe i nærområdene og å ta flere kvoteflyktninger til Norge, vi må gjøre begge deler.
Tallet 10 000 på to år er for oss et minimumskrav, et antall kvoteflyktninger vi mener er gjennomførbart, både praktisk og politisk. Vi skulle gjerne sett at Norge og andre rike land hadde tatt imot mange flere, men vi må også forholde oss til realpolitikk. Derfor har vi foreslått 10 000 syriske flyktninger til Norge.
Vi prøver verken å fremstå som store ledere, erfaringens klokskap eller moralens voktere. Vi er profesjonelle hjelpearbeidere. Vår agenda er å hjelpe så mange som mulig av de syriske flyktningene, på alle mulige vis – både ved å ta imot flere kvoteflyktninger og ved å øke støtten til Syria og nabolandene.
Tvedt hevder at måten denne situasjonen løses på vil peke mot fremtiden. Der er jeg helt enig. Verdenssamfunnet og Norge har allerede skrevet seg inn i historien som generasjonen som visste godt hva som foregikk, men som stod lammet på sidelinjen og lot lidelsene skje. Vi skulle gjort mye mer, mye tidligere. Av den rene og skjære grunn at dette er våre medmennesker og vi står i en posisjon til å kunne hjelpe dem.
Det burde være grunn nok.
Rebecca Dibb
Programdirektør for Flyktninghjelpen i Nord-Irak