«Vitenskap er ikke alltid like instrumentelt som publiser-på-engelsk-parolen synes å underforstå.»
DOKTORSPRÅK I det siste har en gammel debatt blusset opp igjen: «På hvilket språk skal doktoravhandlingen skrives?» Rektor ved Norges idrettshøgskole, Kari Bø, har flere ganger gjentatt sitt credo: «Forskere bør publisere på engelsk», sist i Aftenposten 18. januar, som svar til Helge Hveems påminning om Universitets- og høyskolerådets anbefaling om parallellspråklighet.
De synes begge å ha forståelse for at norsk kan brukes «hjemme» og engelsk «ute», og Bø er enig i at man «skriver mer nyansert og presist på eget språk». Vel og bra. Men perspektivet i denne debatten er så langt veldig smalt. Det er grunn til å minne om at det hvert eneste år utgis en rekke avhandlinger verden over på små og store språk, forfattet av folk som har et annet morsmål enn det de skriver på.
Også i Norge publiseres det selvsagt jevnlig på for eksempel fransk, tysk og russisk, særlig innenfor de ulike kulturvitenskapene. Og det må vi fortsette med!
Sist fredag overvar jeg en doktordisputas på universitetet i Oslo. Avhandlingen, om en nederlandsk 1600-tallsdikter, Johannes Six van Chandelier, var skrevet på nederlandsk av en nordmann, Ronny Spaans, som sitt nederlandskklingende navn til tross, ikke hadde bakgrunn i språket før han begynte å studere nederlandsk ved UiO.
Avhandlingen utviser – så langt jeg kan vurdere det – en suveren forståelse for en uhyre sammensatt kulturell kontekst innenfor Amsterdams 1600-tallsliv, og leverer et viktig bidrag til den internasjonale nederlandistikken, og er selvsagt umulig å skrive om man ikke har brukt år av sitt liv på å trenge inn i språket og kulturen.
En stolt nederlandsk ambassadør til Norge inviterte da også til mottagelse for å feire begivenheten. Rundt om i Europa foreligger det for øvrig fra tid til annen også avhandlinger skrevet på norsk, om norsk kultur, og som både kan gi viktige bidrag til den internasjonale skandinavistikken, og som stimulerer norske forskningsmiljøer ved at «våre forskningsobjekter» blir sett i nytt lys utenfra.
Det er viktig at forskersamfunnet forstår og verdsetter den kunnskapen som finnes ved de ulike språkfagene rundt om på universiteter og høgskoler. Disse miljøene leverer uvurderlige bidrag til den faglige og kulturelle heterogenitet som akademia forvalter. Vitenskap er ikke alltid like instrumentelt som publiser-på-engelsk-parolen synes å underforstå. Men vi humanister må tydeligvis minne våre kolleger om det fra tid til annen.
Og selv om det var feststemning på den nederlandske ambassaden, unnlot ikke ambassadør Bea ten Tusscher å beklage at nederlandsk nå er nedlagt som fag ved UiO – og at norsk og dansk forsvinner som fag ved Universitetet i Groningen. Så, ja, vi må nok ikke bare minne om, men mer høylydt insistere på viktigheten av små fag, og av den akademiske verdien i å kunne skrive på flere enn to språk.
Petter Aaslestad
Professor nordisk litteraturvitenskap, NTNU, og leder i Forskerforbundet