Debatt

Gi vitenskap en plass i diplomatiet!

«Vitenskapsdiplomati er ikke nytt, men spiller en stadig viktigere rolle i en globalisert verden.»

VITENSKAPSDIPLOMATI I en globalisert verden med store, komplekse utfordringer som kun kan håndteres i fellesskap, vil vitenskapelig rådgivning være et viktig diplomatisk verktøy. Internasjonalt samarbeid mellom forskere representerer alternative kanaler for dialog mellom nasjoner når ordinære diplomatiske forbindelser ligger brakk.

Enkelte engelske ord og uttrykk har aldri funnet sin norske oversettelse selv om de ikke er spesielt vanskelig å finne. Vi har simpelthen ikke sett behovet her hjemme. «Science diplomacy» er et eksempel på et slikt begrep. Inntil mer kompetente oversettere kommer på banen mener jeg vitenskapsdiplomati burde duge. At vi ikke har tatt oss bry med å finne et godt norsk ord tidligere betyr ikke at begrepet ikke er viktig.

«Vi har behov for å skape en ny rolle for vitenskap i utforming av politikk og diplomati,» uttalte daværende statsminister Gordon Brown under et foredrag ved Oxford University i 2009. Brown begrunnet forslaget med et stadig økende behov for forskning og vitenskap i håndteringen av de store globale utfordringene, slik som klima, energi, rent vann, helse, demokrati og utdanning for å nevne noen. Gordon Brown er i dag FNs spesialutsending for utdanning.

Vitenskapsdiplomati er ikke nytt, men spiller en stadig viktigere rolle i en globalisert verden ifølge Royal Society og rapporten «New Frontiers in Science Diplomacy» som kom ut i 2010. Rapporten peker på to områder jeg mener er særlig viktige:

1) Vitenskap bygger internasjonale relasjoner. Selv når de formelle diplomatiske forbindelser mellom nasjoner nærmer seg frysepunktet fortsetter ofte det vitenskapelige samarbeidet. Det er to grunner til dette: For det første ser nasjonene seg tjent med en fortsatt dialog uten at den nødvendigvis skjer på offisielt nivå, og for det andre lar slikt samarbeid seg fortsette fordi det er enighet om de vitenskapelige verdier slikt samarbeid er tuftet på. Universitetenes og de vitenskapelige ansattes autonome status gir troverdighet i dialogen som dermed representerer en alternativ kanal til de ordinære diplomatiske forbindelser. Forutsetningen er naturligvis at dialogen og samarbeidet respekterer allment anerkjent akademiske verdier. De diplomatiske forbindelsene mellom Norge og land som Russland og Kina er i dag kjølige: det vitenskapelige samarbeidet er på den andre siden trolig viktigere enn noen gang.

2) Vitenskap er nøkkelen til å håndtere de store globale utfordringene. Norske forskere har de siste årene vært sentrale forfattere av rapportene til FNs klimapanel og deltakere ved toppmøter og klimaforhandlinger. To-gradersmålet for klimaendringer er en omforent politisk målsetning, men utviklet i dialog med forskere om hva eksempelvis biologiske mangfold og matproduksjon kan tåle. Norske forskere gir også råd i spørsmål om internasjonal helse og matsikkerheten og andre store globale utfordringer. Gordon Brown påpekte i sin tale at de store globale utfordringene er sammensatte og lar seg ikke håndtere dersom politiske løsninger ikke er tuftet på solide vitenskapelige råd. Derfor har også en rekke nasjoner formalisert ordninger med vitenskapelig rådgivning, enten som en del av embetsverket eller i samarbeid med akademiske institusjoner.

Professor Nina Fedoroff, vitenskapsrådgiver for utenriksministrene Condoleezza Rice og Hillary Clinton, forteller om positive erfaringer med å knytte til seg seniorprofessorer ved fremtredende amerikanske universiteter som rådgivere i spørsmål av vitenskapelig karakter og av utenrikspolitisk og diplomatisk interesse. For å gi professorene tilstrekkelig diplomatisk ballast tilbys de å tilbringe en forskningstermin ved ulike utenriksstasjoner og internasjonale institusjoner.

For et knippe av våre seniorprofessorer vil dette kunne være et attraktivt tilbud. Et annet tiltak er å tilby unge doktorgradsstudenter kurs i utenriks- og internasjonal politikk og vitenskapsrådgivning som en del av dere forskerutdanning. Begge deler krever nært samarbeid mellom utenriksdepartementet og universiteter. Jeg inviterer utenriksminister Børge Brende til en hjemlig dialog om hvordan Norge best kan løfte samarbeidet mellom vitenskap og diplomati. Og en passende oversettelse av «science diplomacy» kan vi sikkert enes om.

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

Mer fra Debatt