Annonse

Annonse

09:44 - 19. september 2014

Yrkesfagstandarden må heves!

Illustrasjon: Espen Friberg
«Hvorfor er det så mange som tror at jeg har ‘sklidd ut’ når jeg sier at jeg går yrkesfag?»

MANUELLE

Hei, Jonas. Jeg har lest artikkelen din i Morgenbladet, og det gleder meg at du setter fokus på dette viktige temaet. Selv har jeg gått to år på yrkesskole i Oslo og gjort meg mange tanker om det. Jeg var den eneste fra min klasse som valgte en yrkesfaglig utdannelse. Vedlagt finner du en stil jeg skrev i slutten av skoleåret 2013-14. Det er et lite sammendrag av mine mange erfaringer fra Sogn vgs. og Etterstad vgs.:

Norge kommer til å trenge mange dyktige håndverkere, ingeniører og fagpersoner til helse- og omsorgssektoren i tiden fremover. Flinke og kloke hender som skal bygge veier og tunneler, reparere biler og maskiner og passe gamle og syke. Mye av denne arbeidskraften må vi i dag importere. Det er ikke attraktivt for unge mennesker å velge yrkesfag. Mange tror at yrkesfag er for de skole-svake som ikke vil noen ting og at de ender opp med «polakkjobber». Slik tenker i alle fall mange foreldre og rådgivere i ungdomsskolen. Og langt på vei har de kanskje rett, det er mange umotiverte «latsabber» på yrkesskolen, og det er mange som ikke vet hvor de vil eller hva de vil.

Selv går jeg studieretningen teknikk og industriell produksjon (TIP). Navnet høres i alle fall fint ut. Man har prøvd å kvitte seg med det noe belastede navnet «maskin-og-mekk». For ikke å snakke om «filer’n», som det het på 70-tallet. Strake veien til gangsterlivet! Nei da, navnet er det ikke noe i veien med. Men snittkarakteren for å komme inn etter ungdomsskolen er lavest i landet. Her er det åpent for alle! Slik tenker nok også mange foreldre, og de kvier seg dermed for å sende barna sine dit. Dette har jeg selv opplevd, så jeg vet hva jeg snakker om. Norsklektorene og advokatene som oppdro meg, hadde liten sans for mitt valg. Ja, jeg har flere omsorgspersoner. Skilsmissebarn, skjønner du. Passer godt på yrkesfag, da.

Sannheten er at TIP gir fantastiske yrkesmuligheter. Den utdannelsen jeg får, kommer til å være etterspurt i tiden som kommer. I tillegg er utdannelsen relativt kort, jeg får lønn store deler av tiden, treffer mange hyggelige folk, og mulighetene for etter- og videreutdanning er store. Så hvorfor var jeg den eneste på min skole som valgte denne retningen, eller yrkesfag generelt? Hvorfor må jeg forklare valget mitt i det vide og det brede for gamle klassekamerater, for besteforeldre og foreldrene sine venner? Hvorfor er det så mange som tror at jeg har «sklidd ut» når jeg sier at jeg går yrkesfag? Det er her fordommer og manglende kunnskap kommer inn i bildet. Og det er på dette området det må ryddes opp dersom nivået på yrkesfag skal heves.

Medisinen som skal til, er ganske lett å lage. For det første må rådgiverne i ungdomsskolen i det minste oppfordre alle tiendeklassinger til å sette seg inn i hva en yrkesutdanning er. Jeg frykter at det først og fremst er skoletrette bråkmakere som oppfordres til å søke disse studieretningene. Mer informasjon til tiendeklassingene kan bidra til å rekruttere flere motiverte ungdommer.

For det andre må yrkesskolene stille høyere krav til elevene når de først kommer hit. Det er ikke godt nok å bare vise seg på skolen. Lærerne må forvente at yrkesfagelevene gjør lekser, at de forbereder seg til prøver og ellers følger opp undervisningen – som må ligge på et tilstrekkelig høyt nivå. Dette gjelder både de praktiske og teoretiske fagene. Faktisk vil jeg slå et slag for de teoretiske fagene: naturfag, engelsk, matematikk, og ikke minst samfunnsfag og norsk. Selv om vi skal skru bil og passe små barn i barnehage, trenger vi også å utvikle oss intellektuelt. Og skolen må sette oss i stand til å bli aktive i samfunnet, gjøre det mulig for oss å delta i samfunnsdebatten osv. Jeg må si at jeg noen ganger savner å ha lest de samme bøkene som mine klassekamerater fra ungdomsskolen som har valgt studiespesialiserende. Jeg vil egentlig ikke være så annerledes, og jeg vil lære mer om samfunnet vi lever i.

For det tredje må resten av samfunnet behandle yrkesfag med respekt og slutte å plassere yrkesfagelever i bås. For mange er en typisk yrkesfagelev en harry, halvfet, illeluktende gutt som bare er opptatt av å skru bil, kjøre fort – og til nød game litt. De får ros og kommer på tv bare de klarer å slå inn en spiker. Andre «solskinnshistorier» er om gutter som ikke klarer å stå opp om morgenen. Men så får de lov til å skifte dekk, og da er det gjort (det går generelt mye i dekk. Tydeligvis den beste medisinen). Ren og skjær lykke!

Slike historier bidrar ikke til å styrke statusen til yrkesfag. Rådgivere, foreldre og mediene må vise frem de kloke hodene. Vis frem de elevene som like gjerne kunne gått på studiespesialiserende. De må vise hvilke muligheter vi har. Også til høyere utdanning etter fagbrev.

Et forlag annonserte i høst for et nytt norskverk til bruk i yrkesskolen. Hovedpoenget med reklamen var å understreke at her var teorien «lettfattelig». Det er vel og bra med et lettfattelig læreverk, men dette virket stigmatiserende. Hvorfor skal bare yrkesfagelevene ha et lettfattelig læreverk? Selv kan jeg tenke meg en jobb i yrkesskolen senere. Innen den tid håper jeg noe har gått i positiv retning, og at vi kan være stolte av håndverket. Intellekt og håndverk går fint sammen. Yrkesskolen må ikke forbli en kulturfri skole!

Beste hilsen
Gudbrand Nordli Oppegaard
Lærling i industrimontørfaget, jobber i vann- og avløpsetaten i Oslo kommune

Innlegget er sendt som e-post til Jonas Gahr Støre via Morgen­bladets redaksjon.

Annonse

Mer fra Debatt