«I stedet for å vurdere hvorvidt boka er god, higer vortesvinet etter å måle alvorstyngden til marsvinet.»
ANMELDELSER
Når vortesvinet støter på en bok det ikke vet hvordan det skal tilnærme seg, tråkker vortesvinet seg vill. Vortesvinet forledes ut i en vonbroten søken etter en ledestjerne mer opphøyd og betydningsrik enn kunstens mange virkninger: Alvoret. I stedet for å vurdere hvorvidt boka er god, higer vortesvinet etter å måle alvorstyngden til marsvinet (forfatteren av boka). Vortesvinet legger ansiktet i dype folder, og krymper seg i personlighetspsykologiske gjetninger, men hva annet skal et knehønete vortesvin i villrede gjøre?
Vortesvinet snuser febrilsk hist og her etter belegg for mistanken om brudd på alvorlighetsnormen, angivelig på vegne av Alvoret, iført flunkende kappe som en annen heroisk håndhever av estetikkens trippel A-paragraf: Autentisitet, Autonomi og Alvor. Selv når indisiene vanskelig lar seg påvise, ser vortesvinet sitt snitt til å meddele en apologi for egen livsførsel (hvis en her kan la seg inspirere av vortesvinets pseudobiografiske metode), under dekke av å komme andre til unnsetning. Vortesvinet bobler over av bitterhet mot en «blasert-ironisk» figur, som det må ha smugobservert under visitt i hovedstaden, men som er fraværende i boka.
Så fort vortesvinet fornemmer en indre begeistring for boka, bedyrer det at virkningen må være utilsiktet. Marsvinet er jo presumptivt ualvorlig, i alle fall til det motsatte er bevist. Vortesvinet finner derfor noe annet å hefte seg ved, som er av mer ubestemmelig karakter. Vortesvinet finner ikke ut av det, men aner at en alvorlighetsbrist ligger og lurer i bakgrunnen.
I og for seg får det være nok, tenker vortesvinet. Tiden er et knapphetsgode, og det finnes for fanden et uutgrunnelig alvor å pleie! Som sagt, så gjort. Vortesvinet fordufter før ordene i boka er blitt iakttatt, og etterlater seg ikke annet enn en nedstampet stråmann av et marsvin. Vortesvinets insinuasjoner skal imidlertid få dets eget lys til å skinne sterkere.
I mange dager går marsvinet omkring og har det godt, skriver ikke noe, bedriver ikke noe, lattermild, fylt av tomhet og med blodårer under pelsen, men plutselig faller marsvinet til slutt i en dyp søvn. Da viser vortesvinet seg for marsvinet i en drøm, kledd i svarte klær og med hvite, å så hvite, vinger, vortesvinet kommer helt bort til sengen hvor marsvinet ligger (i drømmen) og hveser: DU SKAL IKKE LE AV LIVET.
Audun Mortensen
Forfatter