Annonse
04:15 - 28. mars 2014

Vestenfor øst, østenfor vest

USA feilvurderer Putin fordi de ikke tar hensyn til hvordan han faktisk tenker, men heller hvordan han, etter deres syn, burde tenke.

Forstås ikke: Vladimir Putin. Her på OL i Sotsji. Foto: M. Klimentyev / Scanpix
Annonse

Konflikten i Ukraina blir ofte sammenlignet med spill som sjakk eller poker. Sammenligningen med spill gir de rette assosiasjonene, men er likevel lite opplysende. «Spillene» i internasjonal politikk er oftest flerdimensjonale. De består av et antall delspill som er sammenvevd med hverandre, slik at handlinger i ett «spill» påvirker de øvrige «spillene». Skal man forstå Ukraina-konflikten, er det nyttig å anvende et slikt perspektiv.
    Det første spillet er om ideologi. Mens konflikten under den kalde krigen sto mellom demokrati og diktatur, har demokratiet nå ingen klar motpol. Francis Fukuyama erklærte i 1988 «The End of History», i hegeliansk betydning, altså at konflikten mellom ideologiene er over og at demokratiet hadde seiret. Agendaen er nå spredning av demokrati på det globale plan.
    Det andre spillet er om sivilisasjoner, og er symbolisert gjennom Samuel Huntingtons begrep «Clash of Civilizations», altså at konflikten nå står mellom sivilisasjoner; mellom den vestlige og den ortodokse i Europa, og mellom kristne og muslimer.
    Den tredje dimensjonen er sentrum–periferi, altså at de politiske maktsentra, Vesten, EU, Russland og Kina, søker å dominere eller påvirke de omliggende områdene og sørge for å hindre konflikter som kan true det politiske sentrum. EU-utvidelsen og de vestlig-ledede internasjonale operasjonene, samt kampen mot internasjonal terrorisme, representerer en slik tenkning. Det samme gjør Russlands forsøk på å re-integrere eller dominere sitt nærområde.
    Det fjerde spillet er geopolitikk, den globale kampen mellom stormakter om dominans og innflytelse, basert på en nullsum-tenkning: Det som er tap for meg, er gevinst for min motpart.

Det som er spesielt med Ukraina, er at landet spiller en viktig rolle i alle disse spillene. Det som skjer i Ukraina blir sett i sammenheng med spredningen av demokrati østover i Europa etter sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten, en utvikling som kulminerte med «fargerevolusjonene» i forrige tiår. «Oransjerevolusjonen» i Ukraina i 2004 var den viktigste av disse. Dens suksess ble imidlertid raskt undergravet av konflikten mellom de nye makthaverne, noe som førte den langt mer autoritære Viktor Janukovitsj til makten. At han ble styrtet, gir de liberale krefter en ny mulighet.
    Disse kreftene er blitt åpent støttet av vestlige demokratier på en rekke måter. Vesten har heller ikke ønsket å karakterisere avsettelsen av Janukovitsj som et «kupp», og har bagatellisert betydningen av at kompromissavtalen  mellom Janukovitsj og de liberale, som hadde blitt fremforhandlet med vestlig bistand, ble brutt. Denne støtten og involveringen i andre lands indre forhold blir sett på som helt legitim blant vestlige politikere, fordi utbredelsen av demokrati blir sett på som et absolutt gode.
    Ukraina ligger også i skjæringspunktet mellom de «vestlige» og «østlige» sivilisasjoner i Europa. Vest-Ukraina er orientert mot vest. Øst-Ukraina og Krim mot øst. Denne dimensjonen blir ikke tillagt avgjørende vekt i Vesten, men er symbolsk viktig både i Ukraina selv og i Russland. Da det nye regimet i Ukraina gikk inn for at russisk skulle miste sin status som offisielt språk i de områder av landet som har russisk befolkning, og at den ortodokse kirkens bånd til Moskva burde svekkes, var dette et viktig signal om regimets utenrikspolitiske orientering. Dette skapte sterke reaksjoner både i Øst-Ukraina og i Russland. 

Både EU, Nato og Russland har en agenda om integrering og påvirkning av sine nærområder. Ukraina er en mulig kandidat for integrering i alle disse. Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina. Det nye regimet ønsker en klar vest-orientering, mens holdningen i de østlige deler av landet, og spesielt på Krim, er rettet inn mot Russland.
    Mens en Ukraina-tilknytning ikke er vital for EU, og neppe særlig ønskelig for Nato på grunn av forholdet til Russland, er Ukrainas orientering helt avgjørende for russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det blir sagt at Russlands posisjon som stormakt er helt avhengig av kontroll over Ukraina. Derfor var en mulig EU-tilknytning for Ukraina en svært alvorlig trussel mot Putins ambisjon om å gjenreise Moskvas maktposisjon.
    Enda mer alvorlig er en mulig Nato-tilknytning. Et slikt scenario ville føre til at Nato kontrollerte Russlands «soft underbelly», noe som ville representere en helt ny og svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon for Russland. Sett med russiske øyne kunne dette skape en situasjon i likhet med den som skapte Cuba-krisen, med stasjonering av sovjetiske raketter på Cuba.
    Sett med russiske øyne ville et vestorientert Ukraina derfor skape en helt ny geopolitisk situasjon. Det er det geopolitiske spillet og nullsum-tenkning ensom ifølge russlandseksperter dominerer russisk utenriks- og sikkerhetspolitisk tenkning. Dette bestemmer den russiske tolkningen av ulike vestlige utspill. Som påpekt var det på dette området Vestens vurderinger etter manges mening sviktet. 
    Princeton-professoren Stephen Cohen har gjort seg upopulær i USA ved å mene at Vesten gjennom å støtte det nye regimet i Ukraina har provosert frem en situasjon hvor Putins «røde linje» er krysset, og at han derfor måtte handle som  han gjorde på Krim. Vestens og Russlands agendaer er på kollisjonskurs fordi de spiller ulike «spill», men tolker den annen parts handlinger ut fra sitt eget «spill». Sett med Putins øyne var konsekvensene av det som skjedde i Ukraina så alvorlige at han valgte å anvende militærmakt på Krim. Et land bruker makt når de negative konsekvensene av å la være er større. Ut fra Putins tankegang er det rimelig å tro at dette var logikken. Dette er imidlertid en logikk som er helt uakseptabel sett med vestlige øyne, og det var like nødvendig for Vesten å reagere slik de gjorde.

Det er ikke lett å se noen politisk løsning som tar hensyn til begge parters interesser. Henry Kissinger har foreslått at Finland under den kalde krigen kan være en modell for Ukraina. Dette virker urealistisk, da forutsetningen for denne modellen var at Moskva kunne stole på at Finland tok hensyn til sovjetiske interesser. Det er liten grunn til å tro at Moskva stoler på regjeringen i Kiev i så henseende.  
    Dersom ikke diplomatene finner frem til løsninger partene kan leve med, kan man i verste fall få en ukrainsk fremtid en russisk diplomat skisserte for meg for 20 år siden: «Øst-Ukraina tar vi, resten kan dere få».



Anders Kjølberg
Pensjonert forsker ved FFI, og medredaktør for Norge i internasjonale operasjoner: Militærmakt mellom idealer og realpolitikk, som utgis i mai.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.