Annonse
11:23 - 10. desember 2014

Tore e ein gammal mann, heile byen kjenne han

Annonse
«En anmelderpraksis som foregir å være objektiv blir ren forbrukerjournalistikk.»

LITTERATURKRITIKK

For en drøy måned siden skrev jeg i denne avisen at forfattere i større grad «bør hente frem sine skarpeste våpen» og «gå anmelderen på klingen i debattspaltene, med argumenter og polemisk energi». Med en viss glede ser jeg at Tore Renberg i hvert fall oppfyller deler av ønsket mitt med sitt svar (5. desember) til anmeldelsen jeg skrev av romanen Angrep fra alle kanter (28. november).

Renbergs innlegg tar form av et brev fra en erfaren mann til den umodne, selvhøytidelige kritiker og bobler av nettopp polemisk energi: Møtet med Renbergs variant av en mer tilårskommen og «klokere» Bernhard Ellefsen er fornøyelig, selv om et visst ekko kan anes av min gamle, forbitrede nabo som fortalte at også han hadde vært radikal miljøforkjemper i tenårene, men at han nå forstod hvilken plage kollektivtrafikk og innvandrere egentlig var. Renberg byr altså på et betydelig overskudd, argumentene er det derimot nokså langt mellom. Jeg (Bernhard Ellefsen den yngre) tillater meg derfor å svare noe selektivt på de få substansielle motforestillingene jeg er i stand til å skjelne hos den erfarne vismann Renberg.

 

1) Ifølge Renberg skrev han som ung mann en type litteraturkritikk som ikke hadde «noe med litteratur å gjøre». Det gikk i «antipatier», «ideologi», «smaksretninger» og «tradisjoner» som ikke hadde «noe med sann kritisk tenkning å gjøre». I dag vet han bedre. Uten at jeg forstår noe av dét: Ideologisk bevissthet, følsomhet for tradisjoner og en velutviklet litterær smak – som er åpen, nysgjerrig og som kritikeren ikke legger skjul på – er vel nettopp kjennetegn på sann litteraturkritisk tenkning? Det motsatte, altså en anmelderpraksis som foregir å være objektiv, som skjuler skribentens personlighet, som ikke trekker veksler på tradisjonen, blir ren forbrukerjournalistikk.

Forsøker vi å tenke om litteratur fullstendig uten blikk for disse størrelsene, er veien kort til Amazon-anmelderiets kommentarfeltaktige følelsesutbrudd. Muligens var det dette siste Renberg ønsket å slå et slag for da han var med å grunnlegge nettsamfunnet bokelskere.no («et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle») for noen år tilbake, men trolig forholder også leserne som bruker denne tjenesten seg til smaksretninger og tradisjoner.

 

2) Til å være en som ønsker seg åpenhet, rikdom og bredde i litteraturen, og som går til angrep på angivelig forutinntatthet og sneversyn, er Renberg usedvanlig rundhåndet med karakteristikkene av sin tidligere anmeldervirksomhet i herværende avis: «Jeg passet Morgenbladets stil som hånd i hanske, slik Bernhard Ellefsen gjør det i dag. Jeg var elitistisk og retorisk. Jeg holdt meg til ett kvalitetsbegrep. Jeg var modernistisk orientert, innrettet alltid mot form og det metalitterære.» Men Renbergs skille mellom fiendebildene «modernisme»/«avantgarde» på den ene siden og idealene «leseglede»/«tillit til fortellingen» på den andre er en formidabel overforenkling, som litteraturhistorisk ikke holder vann: Den realistiske litteraturens store fortellinger er intenst formbevisste, samtidig som den såkalte modernismens mesterverk ofte forteller besnærende historier og nesten alltid oppviser en storøyd nysgjerrighet på verdens mangfold, fra det høye til det aller laveste.

Begrunnelsen for min negative vurdering av Angrep fra alle kanter hadde da heller ingenting med «metalitterære» lengsler å gjøre: Blant svakhetene jeg påpekte var den formelpregede fortellingen (stinn av cliffhangere), overdrevet seksualiserte kvinneskikkelser og en hang til skjebnesvangre frempek. I disse nokså enkle innvendingene er det vanskelig – for ikke å si umulig – å gjenkjenne Renbergs påstand om en lesemåte stivnet i «modernistisk orientering».

 

3) Uten blygsel kaster Renberg om seg med den forterpede betegnelsen «slakt», et insinuerende ord som uansett ikke er beskrivende for min anmeldelse av Angrep fra alle kanter. I et intervju i Klassekampen tidligere i høst påpekte den amerikanske kritikeren Daniel Mendelsohn at «uttrykket (…) antyder en bestemt agenda (…). Kritikeren stirrende gjennom siktet på sitt kritiske maskingevær, liksom». Renberg på sin side legger ikke skjul på mistanken om en agenda, men jeg kan forsikre ham om at tanken på «å ta Tore Renberg» ikke har vært noen «svulst» i meg.

Ei heller holder jeg hans kjærlighet til fortellingen og til realismen mot ham, langt på vei deler jeg den! Som de fleste kritikere lar jeg meg begeistre av litteraturens perspektivutvidende og omveltende kvaliteter enten de glimter til i en bok om fotball-VM (Aslak Nore og Kjartan Fløgstad), en roman om en skotsk lærerinne og de lojale elevene hennes (Muriel Spark) eller en journalistisk undersøkelse av bløffens kulturhistorie (Bår Stenvik), bare for å nevne noen eksempler blant utgivelsene jeg har anmeldt i år.

 

4) «Gode kritikere vet», skriver Renberg, «at litteraturen alltid er mer vesentlig enn kritikken». Salig Oscar Wilde mente derimot at virkelig sterke kritikere som regel er «far more cultured than the people whose work they are called upon to review». Uten å gå like langt som Wilde, vil jeg i hvert fall hevde at god litteraturkritikk ikke er mindre vesentlig enn litteraturen: Kritikken ser litteraturen rett i øynene.

 

Kan hende er det «superteit», som Renberg skriver, at han selv må nevne superlativene som et par svenske aviser har beæret romanen hans med. Selv tenker jeg vel at disse formidles så godt av forlagets markedsavdeling at det knapt er kritikerens jobb å gjenta dem. At han hevder jeg ikke nevner at romanen er andre bok i «Teksas-serien», når det vitterlig står i anmeldelsen, og kritiserer meg for ikke å se innflytelsen fra moderne tv-serier, når jeg sammenligner en av romanens karaktertegninger med nettopp tv-serien The Wire, blir derimot bare pussig. Om parallellføringen med William Faulkner og Coen-brødrene som Renberg etterlyser, må det sies at den ganske enkelt ikke står i forhold til romanens kvalitet.

I Renbergs råd til en ung litteraturkritiker, legger jeg likevel særlig merke til at oppfordringen om å tenke selvstendig får følge av en sterk antydning om at jeg er på bærtur når jeg stiller meg skeptisk til en roman andre anmeldere har rost. I denne sammenhengen stemmer visst ikke min forståelse av «selvstendig kritisk tenkning» helt overens med Renbergs.

Bernhard Ellefsen
Litteraturkritiker i Morgenbladet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.