Annonse
14:02 - 14. november 2014

Styringsmodeller

Annonse

STYRINGSSTRUKTUR

Morgenbladet har startet en diskusjon om styringsmodeller på universitetene. Diskusjonen har som vanlig utgangspunkt i avveiningen mellom ansatte og valgte ledere ved UiO. Siden ordbruken hos dem som taler for valgte ledere («Dødsstøtet for ideen om det frie universitet») er ganske sterk, kunne det være en god idé for Morgenbladet å studere NTNU, som har hatt ansatt rektor, og dermed enhetlig ledelse, siden 2003. Fra og med i fjor har det vært ansatte ledere på alle nivåer (instituttledere, dekaner, prorektorer, og rektor).

Som styremedlem på NTNU kan jeg beskrive hvordan ansettelsesprosedyren har vært ved NTNU. Stillingene ble utlyst internasjonalt, og for rektorstillingen kom det mange gode interne og eksterne kandidater. Et bemanningsbyrå ble brukt til å undersøke om det kunne være kandidater som kunne oppfordres til å søke. En liten gruppe utgått fra styret, ledet av styreleder og i tillegg med én representant for fagforeningene, gikk gjennom søknadene og intervjuet de fleste kandidatene. De fremste kandidatene ble deretter også intervjuet av bemanningsbyrået, som i tillegg innhentet referanser. Disse kandidatene ble kalt inn til en neste intervjurunde.

Inntrykkene fra bemanningsbyrået stemte godt overens med det inntrykket gruppen selv hadde dannet seg. Gruppen laget en innstilling til styret, og styret ansatte rektor, som i NTNUs tilfelle ble Gunnar Bovim, som kom fra stillingen som direktør for Helse Midt-Norge, og som tidligere hadde vært dekan på Det medisinske fakultet, NTNU. Bovim hadde dermed erfaringen og den faglige kompetansen fra et universitet, men samtidig ledelseserfaring fra en større institusjon som ikke er noe lettere å lede enn et universitet. En tilsvarende prosess ble gjennomført for prorektorene, dekanene og instituttlederne, og noen ble rekruttert internt, mens andre kom utenfra. Alle stillingene er åremålsstillinger.

En viktig konsekvens av ansatte ledere er det som heter enhetlig ledelse. Det betyr at det ikke lenger er to uavhengige ledelsesløp – ett faglig gjennom rektor og dekan til instituttleder – og ett administrativt gjennom universitetsdirektør og fakultetsdirektør. Det er mange eksempler på svært sterke og innflytelsesrike universitetsdirektører som har sittet over lengre perioder mens valgte rektorer har kommet og gått, og det har gitt direktørene en innflytelse som ikke har vært under «demokratisk kontroll». Med ansatt leder er det fulle ansvaret samlet på én faglig hånd – rektors.

En annet konsekvens av ansatt rektor er at styret ledes av en ekstern styreleder. Rektor opptrer som styrets sekretær, men er selv ikke medlem av styret, og alle saker legges frem i rektors navn. Sakene diskuteres, og styret må overbevises av rektors argumenter. Det gir en ryddigere styrebehandling, og et klarere skille mellom styre og daglig leder. Styret trekker opp de strategiske og langsiktige linjene, og rektor gjennomfører disse. Det blir også en ryddig prosess om noen av de ansatte lederne av ulike grunner ønsker å fratre sin stilling (jfr. prorektorsaken ved UiO).

Arbeidet som professor ved universitetene i Norge har endret seg radikalt de siste tiårene, men ansettelsesformen på våre ledere er ikke den største endringen. Et enormt fokus på publisering, et krav om å skaffe mer konkurranseutsatte forskningsmidler nasjonalt og internasjonalt med forventninger om kortsiktig «nytte», et større press på høy kvalitet og volum i undervisning og veiledning av studenter, og en profesjonalisering av hele administrasjonen, er alle endringer med vesentlig større konsekvenser i hverdagen for professorene. Man kan like eller mislike det, men det er nok kommet for å bli, og våre eiere forventer at vi agerer deretter. Da er det trolig best å innrette seg med en styringsform tilpasset denne virkeligheten, samtidig som at vi gjør hva vi kan for å bevare akademisk frihet, og – det vanskeligste – å sikre kvalitetstid til forskning. Universitetene forvalter betydelige summer fra fellesskapet, og da er det ikke urimelig at det legges store krav på forvaltningen av disse midlene.

Det siste rektorvalget ved UiO med to kandidater, hvorav én student, og dårlig valgdeltagelse, kan vanskelig stå som et strålende eksempel på fortrinnene ved en valgt ledelse. Dekanvalg med én kandidat er heller ikke et godt forbilde for demokratiet.

Et argument som ofte fremheves fra talspersonene for valgte ledere, er at ansatte ledere har lojalitet oppover, mens valgte ledere har sin lojalitet nedover. Det kan godt være at det er sånn. Det er vanskelig å avgjøre hvor lojaliteten går hen, og min erfaring fra begge systemer er at et viktigere skille er om lederen er god eller dårlig. Et problem er å sikre et beslutningssystem på instituttnivå slik at man får gode og faglig baserte løsninger. Her er det ingen fasit, og det blir uansett ikke lett når den faglige kompetansen ikke taler med én stemme.

Jeg tror på mange måter at lojalitetsproblemene er størst på instituttnivå. En god dekan vil ikke ansatte en instituttleder som ikke har professorenes tillitt, og det vil være en vanskelig situasjon om det velges en instituttleder som ikke har dekanens tillitt. Her er mulighetene for problemer mange. Om problemer oppstår – dagens instituttledere har et betydelig personalansvar og økonomisk ansvar – kan en ansatt leder sies opp, mens det hele er mer problematisk om instituttlederen er valgt.

Men det er klart at om man mener som proffessor Karin Widerberg (UiO) at «SV [fakultetet]… gjør det kjempebra. UiO gjør det knallgodt. Vi er best i klassen i alle fag» skal man være forsiktig med å endre noe som helst. For oss andre tror jeg ansatte ledere fungerer best.

Helge Holden
Professor i matematikk, styremedlem ved NTNU

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.