Debatt

Språk som skaper profesjonell avstand

«Psykiatere og psykologer samarbeidet så dårlig at pasienten selv følte hun måtte velge side.»

PROFESJONSKAMP Professor i psykologi Siri Gullestads kronikk i Morgenbladet 14. august, «Språk som skaper avstand», er interessant på flere måter. Hun har gode poenger angående nåtidig journalskriving. Formen er ofte knapp og kan virke oppstyltet og fremmedgjørende – noe som er ironisk hvis vi tar inn over oss at journalen faktisk er pasientens eiendom. Gullestad redegjør for viktigheten av å kunne tolke nyanser i språket som uttrykk for underliggende følelser. Får vi tak i disse når vi belager oss på substantiver og kategoriserende vendinger, spør hun. Et betimelig spørsmål.

Men det glipper for meg når Gullestad velger å gjøre dette til et spørsmål om profesjonstilhørighet, eller riktigere: Hun skulle ønske det dreide seg om det. «Egentlig har jeg tenkt at det var psykiaterne som skrev slik. Sånn er det visst ikke lenger. Psykologene skriver på akkurat samme måte.»

Det er en generell bekymring, også blant psykiatere, over at vi mister viktig informasjon om pasienten i dagens knappe og distanserte journalform. Men her blander Gullestad inn profesjonskamp i en ellers interessant tematikk. Videre betrakter Gullestad psykologien som noe helt nytt og nærmest løsrevet fra psykiatrien: «Da jeg utdannet meg til psykolog på 1970-tallet, var vi opptatt av at psykologien representerte en annen forståelsesmåte enn den vi møter i psykiatrien – der psykisk lidelse ble sett som en sykdom som skulle kategoriseres og diagnostiseres. Psykologen, derimot, søkte å forstå pasientens indre verden, hva hun følte og opplevde …» Jeg deler ikke Gullestads oppfatning av at interessen for pasientens indre verden oppstod på 70-tallet ved Psykologisk institutt, og var forbeholdt psykologer. For å ta det mest banale eksempelet, bør vel psykiateren Sigmund Freud krediteres for noen årtier tidligere å ha vært mer enn gjennomsnittlig interessert i sine pasienters indre verden.

Jeg er usikker på hva Gullestad mener med «…i tråd med eksistensialistenes grunnsetning om å behandle pasienten som subjekt, og ikke som objekt for et diagnostisk blikk». Er det ikke mulig å behandle pasienten som et subjekt om man stiller en diagnose? Om man ikke av prinsipp er helt imot diagnoser, er man vel tidvis nødt til å trå et skritt tilbake for å få brikkene på plass. Både psykolog og psykiater kan se pasienten som subjekt. Det handler om å ha to tanker i hodet på én gang.

Jeg vet ikke helt hva Gullestad ønsker å oppnå med denne typen retorikk, men det bidrar i alle fall til at profesjonskampen mellom psykiatere og psykologer næres. Hvem tjener på det? Ikke pasientene. Jeg snakket selv med en brukerrepresentant i England som beklaget seg over at psykiatere og psykologer samarbeidet så dårlig at hun følte hun måtte velge side før hun kunne ta imot behandling. Er det ikke på tide vi anerkjenner hverandre med både overlappende og fagspesifikke kompetanser? På samme måte som vi bør senke våpnene mellom ulike psykoterapeutiske retninger. Det finnes varierende kompetanse i alle leire, men la oss holde oss til å vurdere det på personnivå og ikke profesjonsnivå, det skaper bare avstand. – Og ja, la oss gå for en humanistisk revolusjon! Det er tiltrengt innen helsevesenet.

Kristin Lie Romm
Spesialist i psykiatri, PhD
Medlem av Utvalg for grunnlags­problemer i psykiatrien

Mer fra Debatt