12:10 - 04. april 2014

Sorg som diagnose

Tungt og trist: Bør sorg være en diagnose? «Den sørgende engel» av William Wetmore Story forteller oss i hvert fall at sorg er tungt. Foto: Einar Einarsson Kvaran
«Depresjon og angst er forlengelser av den menneskelige tilstand.»

PSYKIATRI

I nyeste utgave av den amerikanske diagnosemanualen Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) er det blitt mulig å stille depresjonsdiagnose som følge av sorg. Komplisert sorg vurderes også innført i den nye versjonen av det internasjonale klassifiseringssystemet (ICD), som forvaltes av Verdens helseorganisasjon. Revisjonen skal være ferdig­stilt i 2017.

Motforestillingen mot å ta med sorg i diagnosesystemet, er at det vil gjøre en helt normal tilstand – sorg – til en sykdom. Men inkludering av sorg i diagnosemanualen handler ikke om å sykeliggjøre normaliteten, men om å definere hvem som er verdig trengende i en velferdsstat.

To personer kan ha samme psykiske lidelse, men faktorene som skaper og opprettholder den, kan variere. I somatikken er det som oftest anner­ledes. Her må symptomene henge sammen med en årsak før de kan defineres som en sykdom. Når det gjelder psykiske lidelser kan vi ikke på samme måte snakke om en maskinfeil som kan fikses bare vi finner den. I stedet teller vi symptomer. Er de alvorlige nok og har vart lenge nok, krysses grensen fra normalitet til lidelse.

Her finner vi muligens en av årsakene til at én av tre til enhver tid har en psykisk lidelse, og at halvparten av oss får en i løpet av livet. Mange av disse lidelsene, som depresjon og angst, er naturlige forlengelser av den menneskelige tilstand. Vi har alle våre runder med nedstemthet og engstelse.

Det er heller ikke så uvanlig som man skulle tro å oppleve hallusinasjoner eller vrang­forestillinger – fenomener som vi vanligvis forbeholder psykoselidelsene. Uten en definitiv måte å skille sykt og friskt på, blir diagnosene for psykiske lidelser snarere et uttrykk for forstrukket normalitet.

I fravær av klare skillelinjer er ikke spørsmålet om sorg burde være en diagnose, men når. Arbeidslinjen tilsier at vi skal kunne sørge for oss selv gjennom arbeidsinntekt. Det sikkerhetsnettet folketrygden utgjør blir primært tilgjengelig for oss ved sykdom. Har lidelsen et navn i diagnosesystemet, kan vi være borte fra jobb uten å miste inntekten. Diagnosesystemet handler altså mindre om å avdekke tilstander som kan skilles fra «normalt» eller «friskt», enn om hvem velferdsstaten betrakter som verdig trengende.

Ved å inkludere sorg i diagnosemanualen er ikke spørsmålet om vi sykeliggjør normaliteten. Det toget har gått for lenge siden. Spørsmålet er om sorg er noe man bør kunne være sykmeldt for hvis den blir så alvorlig og varer så lenge at man ikke klarer å fungere.

 

Andreas Høstmælingen
Spesialist i klinisk psykologi, Norsk psykologforening

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.