«En idé er å smatte nysgjerrig på etymologien og betydningshistorien til de to fine ordene sak og prosa.»
SAKPROSA
Under den faste vignetten «Sakprosa» 6. juni gjør Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen det klart at han ikke liker begrepet sakprosa. Anledningen er den ferske Cappelen-boka Signatur, hvor antologiredaktør Knut Olav Åmås i innledningen skriver entusiastisk om hva han kaller fortellende sakprosa. Ellefsen har tre argumenter mot sakprosa-ordet: Det er en «sekkebetegnelse», det «lukter støv lang vei», og det er dødt. La meg kommentere disse tre.
Selvsagt er sakprosa en sekk, og spørsmålet er hva nysgjerrige askeladder tar opp av sekken når de skal forstå verden og tekstene. Tenker vi oss nærmere om, vil vi erkjenne at alle begreper er sekkebegreper, og særlig de som har mange underbegreper. Et nærliggende eksempel er «litteratur».
Akkurat som sakprosa betyr litteratur mye forskjellig på én gang. Ofte står det strid om betydningene, som når aktører i litteraturfeltet vil reservere litteraturbegrepet for skjønnlitteratur. Ellefsen mener for øvrig at det å kritisere denne reservasjonsretten er å sprenge åpne dører, men han skriver samtidig om hvor aktuelt temaet er i dagens kulturpolitiske debatt.
På dette området er altså litteraturbegrepet stadig et stridstema. Men like ofte håndterer vi betydningsmangfoldet greit og uten strid. For eksempel har vi ikke noe imot at en fysiker henviser til «litteraturen» og mener «relevante engelskspråklige fagartikler».
Så til støvet. Det har stått såpass mye strid om sakprosaen, både som begrep og litteratur de siste årene, at jeg har vondt for å se at støvet har lagt seg. Og tenkningen fornyes. Da jeg i Hva er sakprosa (2008/2012) foreslo begrepet «litterær sakprosa» om de (ikke-fiktive) tekstene som ble gitt ut på forlag, helt uavhengig av kvalitet, gikk det ikke lang tid før noen begynte å bruke begrepet om bøker med særlige litterære ambisjoner. Dette gjenspeiles i den aktuelle boka Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa (Cappelen Damm Akademisk), som ennå ikke er anmeldt i Morgenbladet.
Uttrykket «Litterær sakprosa» brukes altså nå på flere måter, og det er helt fint. Sakprosabegrepet har neppe nådd støvets år. Men kanskje kan også Ellefsens støv peke mot den lange historien. Selve sakprosabegrepet så dagens lys i 1938, men det knyttes i dag til en tradisjon som går tilbake til tidlig antikk retorikk.
At noe er gammelt, og dermed krever kontinuerlig støvtørking, gjør det vel ikke uinteressant? Mange litteraturforskere har et forhold til begreper og teorier som kan minne om klesmoter: Når et begrep har vært diskutert noen år, er det (ut)datert.
Dermed er vi ved Ellefsens siste argument: Døden. Mange snakker om døde metaforer, der jeg vil snakke om sovende. Hvis en metafor eller et begrep er sovende, så vekk det! En idé – jeg tilbyr den gratis – er å smatte nysgjerrig på etymologien og betydningshistorien til de to fine ordene sak og prosa.
Ellefsen synes storsekken sakprosa både lukter og skygger for mindre, angivelig levende og støvfrie beholdere som «dokumentarlitteratur», «reportasje, dagboksbekjennelse og konfliktsøkende polemikk». Selvsagt trenger vi slike snevrere underkategorier. Men overbegrepene kommer vi ikke unna – oppgaven er å ikke ta dem for gitt.
Johan L. Tønnesson
Professor i sakprosaforskning, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.