Annonse
08:52 - 05. desember 2014

Så fattig, Bernhard Ellefsen! Ingenting ser du.

Det er nesten alltid ulekkert, veldig ofte bittert, når forfatteren går løs på kritikeren, skriver Tore Renberg. Han gjør det likevel: Herregud, mann.

Annonse
«Jeg var, i en kort periode av det unge livet mitt, Bernhard Ellefsen.»

LITTERATURKRITIKK

I 1996 skrev jeg et essay i det som den gang het Lyrikkmagasin. Jeg kom med et utsagn jeg ikke ville kommet med i dag. Ikke fordi jeg er uenig med han som hevdet det – noe jeg ofte er – men fordi utsagnet er betinget av manglende erfaring.

Det vil si at erfaringen jeg har i dag ikke tillater meg å si det, selv om jeg fortsatt er prinsipielt enig med Tore Renberg anno 1996, som hevdet at forfattere burde holde seg for gode til å diskutere kritikken av sine egne verk i offentligheten. Jeg trakk frem Vigdis Hjorth og Jan Erik Vold, som samme år hadde gått ut mot negative anmeldelser av sine egne bøker. Noe Hjorth ikke tok lett på, ettersom hun fløy i strupen på meg da jeg møtte henne noen måneder senere.

Vigdis Hjorth var konferansier på Litteraturuka på Café Sting, og jeg skulle lese opp fra den siste boken min. Jeg var spent. En berømt norsk forfatter, en jeg hadde lest med glede, skulle introdusere meg. Hun gikk på scenen og presenterte «Tore Renberg, vinner av Tarjei Vesaas-debutantpris for Sovende Floke, nå ute med sin første roman, Matriarkat.» Hun sa at Renberg også var en tydelig kritiker og debattant, en som stilte seg bråkjekt og uvitende i en lang rekke av unge selvsikre menn – hvorpå hun la til at hun fant dette ganske trøttende.

Selvsagt var dette Vigdis Hjorths måte å si takk for sist på, men det var også noe mer. Det var en irettesettelse fra en av de eldre. Jeg likte det ikke den gang det hendte, men i dag synes jeg det var tøft gjort.

Alt dette handler om hvor du er i livet. Nå har jeg betydelig forståelse for hva Vigdis Hjorth kjente på. Hun kjente på det alle forfattere før eller senere plages av: At man alltid bare skal ta imot. For det er ikke det vi ønsker å gjøre. Vi ønsker å gjøre som Ingmar Bergman, som dengte opp en kritiker en gang han var på fest.

I stedet besinner vi oss.

Det var også det Tore Renberg, 24, mente at man skulle gjøre. Han mente antagelig det samme som Tore Renberg, 42: Det er nesten alltid ulekkert, veldig ofte bittert, når forfatteren går løs på kritikeren. Vanligvis etterlater det forfatteren i en tåpelig positur, som om han var avkledd, eller, litt for menneskelig.

Det er lett å se at Hjorth hadde gode poenger. Både da hun tok bladet fra munnen og sa hva hun syntes om kritikken av sin egen bok og da hun satte på plass en cocky ungsau fra Stavanger. En ung mann som ikke var i stand til å se at det han drev med, ikke var selvstendig kritisk tenkning, men repetisjonen av en gammel struktur; unge menn som tror de sitter på sannheten om litteraturen.

Jeg ble rekruttert til Morgenbladets anmelderkorps som tyveåring. Jeg gjorde meg kjent som en uredd leser av poesi – det første jeg skrev var en blodslakt av to unge debutanter, Alexander Rubio og Bertrand Besigye, og derfra var min karriere som kritiker lagt. Jeg passet Morgenbladets stil som hånd i hanske, slik Bernhard Ellefsen gjør det i dag. Jeg var elitistisk og retorisk. Jeg holdt meg til ett kvalitetsbegrep. Jeg var modernistisk orientert, innrettet alltid mot form og det metalitterære.

Jeg var også god å ha med å gjøre fordi jeg ofte slaktet. Alle som har vært i nærheten av media, vet at slakt er en bestselger. Ikke minst innad i en redaksjon er det slik det fungerer: Den som slakter, blir høyt skattet av redaktørene.

Dette var, i en kort periode, meg.

Jeg var, i en kort periode av det unge livet mitt, Bernhard Ellefsen.

Imidlertid begynte jeg hurtig å gå lei av å være Bernhard Ellefsen. Ja, ikke bare ble jeg lei av å være han Vigdis Hjorth hadde sett i meg, en figur, ikke et selvstendig tenkende menneske; jeg oppdaget også at det jeg var innsauset i, var et svik mot rikdommen i litteraturen.

Det hadde, oppdaget jeg, ikke noe med litteratur å gjøre. Det hadde med antipatier å gjøre. Ideologi. Smaksretninger. Tradisjoner. Det hadde ikke noe med sann kritisk tenkning å gjøre. Det var formeltenkning.

Kort sagt, jeg var i løpet av noen få år blitt en parodi på den tenkningen jeg beundret. Det trange rommet jeg opererte i, var ikke stort nok til å romme litteraturen. Og på grunn av disse ubehagelige erkjennelsene, trådte jeg tilbake fra kritikergjerningen og konsentrerte meg om å være forfatter.

Det denne bakgrunnen har gitt meg, er en skepsis til kritikere med en agenda. Når jeg ser en anmelder som setter sitt eget politiske, ideologiske eller smaksorienterte ståsted foran den litteraturen som skal anmeldes, så vet jeg at vi ikke vil få lese en tekst om litteratur, men om dette mennesket. I alle tilfeller diskvalifiserer det hva kritikeren vil ha sagt om boken han eller hun liker, misliker eller stiller seg nøytral til.

Det handler om å få øye på hvem av dem som setter seg selv foran den litteraturen de er satt til å lese. De gode kritikerne er sterke, de er til stede i tekstene, men de vet at litteraturen alltid er mer vesentlig enn kritikken. Og de vet at de utfører et viktig oppdrag: Samtalen om litteraturen. Et kjennetegn ved disse kritikerne er at de evner å lese teksten og ikke går etter forfatteren. Et annet er at de har bredde, de evner å se kvalitet i alle leire.

Når jeg nå skal gjøre det Tore Renberg, 24, anbefalte forfatteren ikke å gjøre, er jeg klar over at jeg svekker min egen posisjon. Jeg gjør meg selv liten, jeg stiller meg lagelig til for hogg, jeg minsker sjansen for å få god kritikk ved neste korsvei i Morgenbladet. For nå vil til og med de som har lesningen av mine romaner som en slags guilty pleasure der inne, synes at Tore Renberg har mista det.

Sorry.

Jeg gidder bare ikke å bry meg lenger.

Jeg er blitt skjødesløs. Jeg sier herved fra meg høfligheten jeg så lenge har klamret meg til, og når jeg gjør det, kan jeg si: Bernhard Ellefsen, litteraturen er rikere enn ditt kvalitetsbegrep. Alle som leser teksten din om Angrep fra alle kanter – den som sto på trykk 28. november, der hvor du forsøkte å gjøre litteraturen min verdiløs – kan se hva du er ute etter.

Det lyser lang vei at du er personlig fornærmet på meg, som det lyser lang vei at du ikke har greie på litteraturen jeg skriver. Ikke klarer du å se at det er en kollektivroman, ikke ser du hvilket sjangerblandende prosjekt jeg har gående, ikke ser du det poetiske prosjektet, ikke det retoriske, ikke det romantekniske. Ikke ser du tradisjonen jeg denne gang forholder meg til, ikke ser du sørstatsgotikken, Faulkner/Tarantino/Coen-brødrene, grindhouse og syttitalls-grit møter skandinavisk drama, du ser ikke hvilken relasjon verket har til den moderne tv-serie-dramatikken. Ja, du er ikke en gang raus nok til å informere leserne dine om fakta – og det er skikkelig teit at jeg selv må opplyse om dette – eller mener du kanskje at kritikeren ikke har noen informasjonsplikt? Boken du spytter på er del to i et verk som heter Teksas, den har fått svært god mottagelse i Norge, i likhet med sin forgjenger Vi ses i morgen, i utlandet har den vekket oppmerksomhet; Angrep fra alle kanter er blitt kalt «internasjonalt toppnivå» av Victor Malm i Sydsvenskan, fremhevet av Nils Schwartz i Expressen for sin «märkliga» blanding av «kriminalintrig, skälmhistoria och blödande tragedi» og «suveränt avlyssnade dialog».

Det er superteit at jeg selv må nevne disse tingene.

Det får meg til å se ut slik jeg syntes Vigdis Hjorth og Jan Erik Vold så ut i 1996.

Men det er greit.

Herregud, mann.

Ingenting ser du.

Kun deg selv.

Men hei, Bernhard, ikke vær lei deg. Jeg vet hva som hendte. Du ble fornærmet da du leste forordet til På fest hos litteraturen for noen år siden, hvor jeg uttrykte skepsis til en lesemåte du kjenner affinitet til. Det kokte i deg: Ta Tore Renberg. Og dette – ta Tore Renberg – har du ikke klart å slippe. Det har vokst i deg, som en svulst, og endelig fikk det utløp.

Anmelde den nye boken til Tore Renberg.

Ta Tore Renberg.

Via hans egen roman.

Hva kan jeg si.

Så fattig, Bernhard!

Sitter det så langt inne å åpne opp for det du ikke kan fordra?

Skrev du teksten før du leste boken?

Jeg knekker på nakkebrusket og kjenner etter.

Ne-ei, det funket ikke.

Du må ta meg hardere, Bernhard.

 

Med hilsen fra Bernhard

Ellefsen den eldre.

 

Tore Renberg

Forfatter

 

Les også Bernhard Ellefsens kommentar om litteraturkritikk fra 31. oktober: «De oppadvendte tomlers trygge fellesskap tapper den litterære samtalen for kraft.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.